Foredrag
i Oslo Militære Samfund
17. november 2003
Status
og utfordringer i Sjøforsvaret
Generalinspektør for Sjøforsvaret
Formann, Ærede
Forsamling, kjære forsvarsvenner
Innledning
Først og
fremst må jeg si hjertelig takk for invitasjonen til å komme hit å gi
en oppdatering fra Sjøforsvaret, noe jeg har sett frem til av flere årsaker.
Først og fremst er det en ære å få anledning til å adressere en
forsamling med så mye fagmilitær kompetanse. Videre er vi akkurat nå i
en fase av Forsvarets utvikling som gjør det spesielt interessant og
utfordrende å gjøre opp status. Overgangen fra et lagerforsvar til et
innsatsforsvar har vært – og er – en skikkelig hestekur. Jeg mener
imidlertid at kuren allerede begynner å ta effekt. Det er klare tegn på
at vi er på vei i riktig retning. For mange av de involverte oppleves det
selvsagt som smertefullt. Flere og flere kommer imidlertid til den
konklusjonen at vi har valgt eneste farbare vei.
For Sjøforsvarets del opplever jeg at vi allerede i dag leverer gode og etterspurte varer. Samtidig er det økonomiske bildet på lang sikt bekymrende for Forsvaret sett under ett. Denne utfordringen står vi samlet om å løse i Forsvarets øverste ledelse. Langsiktig økonomisk balanse er en forutsetning for å nå den kvaliteten som kreves for å kunne forbli et effektivt sikkerhetspolitisk verktøy i globaliseringens tidsalder. Dette tar vi på alvor også i Sjøforsvaret og det vil få konsekvenser for hvordan vi innretter vår virksomhet. Forsvaret er aller minst tjent med at vi har en portefølje som ikke kan trenes, øves, vedlikeholdes og moderniseres på skikkelig vis. Jeg oppfatter dette som en av hovedutfordringene i Forsvarssjefens Militærfaglige Utredning (MFU). Et arbeid Sjøforsvaret bidrar aktivt i og stiller seg fullt og helt bak.
Status
Internasjonale virksomhet
Det er selvsagt ikke mulig for meg å komme nærmere inn på innholdet i
den militærfaglige utredningen nå, vi vet alle at den er i sluttfasen og
skal overleveres statsråden 8 desember. La meg derfor holde meg til
temaet for foredraget, og starte med å ”gjøre opp bestikket” for Sjøforsvarets
del.
Vi har i løpet
av de siste to årene hatt en rekordstor internasjonal deltakelse. Siden
11 september 2001 har Sjøforsvaret bidratt med Fregatter, MTBer,
Mineryddere, Ubåter, Marinejegere og Minedykkere i ulike operasjoner i
Middelhavet og Afghanistan. Noen av disse elementene har vært deployert
mer eller mindre kontinuerlig i hele perioden – på rotasjonsbasis vel
og merke. Alle Marinens flotiljer er blitt benyttet i kampen mot
terror – alle strukturelementene i Marinen har vært etterspurt
og deployert.
Tilbakemeldingene
fra alle disse operasjonene er også utvetydig positive. UVBene har
operert svært effektivt i farvann hvor andre ubåter kvier seg for å gå
inn i på grunn av krevende dybde- og bunnforhold. De har levert helt
essensiell etterretningsinformasjon, dekket viktige huller i overvåkningen
av Middelhavet og bidratt vesentlig til å få kontroll med det vi kan
kalle uønsket aktivitet i området.
MTBene som
har eskortert allierte forsyningsfartøyer gjennom Gibraltar-stredet har
også mottatt svært gode tilbakemeldinger. Det viser seg at denne type
kapasiteter med sin manøvrerbarhet og reaksjonsevne var et meget
fleksibelt verktøy i denne type operasjoner.
Active
Endeavour operasjonen i Gibraltar stredet var for øvrig et glitrende
eksempel på en multinasjonal, fellesoperativ og nettverksbasert
operasjon. Her hadde vi Norske Hauk klasser sammen med danske Flyvefisken
klasser, portugisiske maritime patruljefly, en spansk destroyer og
amerikanske Marines (for bording og force protection) i tett integrasjon.
Alle enhetene opererte med samme taktiske datalink og samme sanntidsbilde
som ble foret rett inn i NATOs KKI systemer fra dag èn. I dag har tyske
MTBer overtatt stafettpinnen i dette strategisk viktige området.
Dette var
bare et par eksempler. Jeg kunne fortsatt med minerydderfartøyene som har
scoret høyt på operative evalueringer i MCM Force North (NATOs stående
minerydderstyrke), Marinejegerne og minedykkerne som har levert
oppsiktsvekkende gode resultater på det stedet i verden som kanskje
ligger lengst unna saltvann.
Det er også verd å merke seg at
disse deployeringene skjer uten store ekstra kostnader. Seks måneders
oppdrag i middelhavet for en MTB skvadron beløper seg til om lag 25
millioner i ekstrakostnader i forhold til operasjoner i hjemlige farvann. Vi hadde for øvrig ikke kommet i mål med alle
oppdragene uten en helt utrolig stå-på vilje og fleksibilitet fra
personellet. Det er en liten marine, og ofte de samme folkene som må stå
frem og ta ansvar gang på gang. I tillegg har vi klare indikasjoner på
at det faglige nivået på de folkene vi sender ut er høyt. Vi utmerker
oss til stadighet med høy kvalitet i internasjonale sammenhenger, både i
staber og på sjøen.
Maritime
styrker er til en viss grad deployerbare av natur. De
bringer med seg effektorer, sensorer, samband, KKI, forpleining osv på
egen kjøl. La meg benytte ULA klassen igjen til å illustrere dette.
8. Januar 2002 var KNM Uthaug på rutinemessig fjordpatrulje da
de fikk ordre om å returnere til Haakonsvern umiddelbart for å bli
utrustet til operasjoner i Middelhavet. Etter under 24 timer til kai
ved basen startet transitten til Middelhavet og ”Operation Active
Endeavour”. Under operasjonene hadde de et havneopphold i Tyrkia for
etterforsyning og vedlikehold hvor fartøyet ble kalt ut to dager før
tiden på et ekstraordinært oppdrag. Etter tre timer var de på vei ut og
ble i operasjonsområdet i 30 dager. Hvor mange kampavdelinger drar i
striden på 3 timers varsel og opererer kontinuerlig i en måned uten
etterforsyninger?
Jeg
mener altså at det er en relativt takknemlig jobb å gjøre maritime
styrker deployerbare. Som sagt, dette ligger i vår natur. La meg også
med en gang understreke at vi har en lang vei å gå før vi har
optimalisert Marinen for internasjonale oppdrag, blant annet når det
gjelder logistikk, personell og bemanning, noe jeg har tenkt å komme behørig
tilbake til litt senere i foredraget.
Fremtidsrettet
utvikling
Først
vil jeg imidlertid si noe om den utviklingen vi er inne i nasjonalt og
internasjonalt som gjør at våre maritime kapasiteter er så etterspurte.
Det norske Sjøforsvaret er i dag ledende på et helt sentralt område i
moderne krigføring. Dette dreier seg om maritime operasjoner i kystnære
farvann.
Hva
er så spesielt ved operasjoner i kystsonen? Vel, faktum er at alle land
det er naturlig å se på – som for eksempel den amerikanske, den
britiske, nederlandske, danske og tyske marine er på full fart i den
retningen Sjøforsvaret allerede har staket ut. Er det noe område som kan
gjøre Norges fremtidige forsvar internasjonalt relevant, så
er det nettopp å videreutvikle våre kapasiteter i kystnære operasjoner.
I tillegg vet vi at evnen til å etablere kontroll på kysten er en nasjonal
nødvendighet – en relativt konstant faktor som kan trekkes
flere hundre år tilbake og trolig like mange år frem i tid.
Alle
militære operasjoner innebærer i dag at man må håndtere overgangen
mellom hav og land. Det finnes ingen utfordringer på det åpne havet
lenger. Tiden hvor store flåter møttes på havet for å nedkjempe
hverandre er over.
Det er altså
en oppsiktsvekkende konsensus om at de maritime militære utfordringene
finnes i kystsonen. Det åpne havet behersker vi, det er når vi nærmer
oss kysten – ”the dangerous littorals” – utfordringene står
i kø. Dette synes å være oppfatningen hos alle våre prioriterte
samarbeidspartnere. Denne erkjennelsen er av generell karakter og knyttet
til de iboende fysiske rammebetingelser kampfartøyer må håndtere i et så
komplekst miljø.
Utstrekningen
til ”the Littorals” er gjerne knyttet til våpenrekkevidder; så langt
ut over havet man kan nå med landbaserte våpen, og så langt innover
land man kan nå med fartøysbaserte våpen. I denne sonen blir alt
vanskeligere. Topografiske, hydrografiske og demografiske forhold
kompliserer bruk av sensorer, våpen og sambandsmidler. I tillegg er dette
et miljø som favoriserer asymmetriske trusler. Til løsning av ”det
littorale dilemma” kreves derfor andre våpen og sensorer enn det man
benytter på det åpne hav. I tillegg kreves det kompetanse og erfaring i
å håndtere dette miljøet. Sjøforsvaret
har plattformene, våpnene og kompetansen til å være ledende i denne
utviklingen.
-Og
vi er ledende i utviklingen. En eksperimentell taktikk for
det som kalles ”Access Operations” utgis i NATO i disse dager. Den
beskriver kommando kontroll, understøttelse, bildeoppbygging, sensor og våpenbruk
i denne typen operasjoner.
Vi
har et tett og nært samarbeid på en rekke områder med våre allierte i
USA, Storbritannia, Nederland, Danmark og Tyskland. Vi har regelmessige møter
med erfaringsutveksling og flere ulike samarbeidsfora, vi har samøvelser
og vi har utvekslingsprogrammer. Ikke minst jobber vi tett sammen om
taktikkutviklingen – og Norge er en vesentlig bidragsyter.
Sjøforsvarets bidrag til løsning
av ”det littorale dilemma” er en alliansetilpasset nisje som er
nasjonalt nødvendig og internasjonalt høyaktuell. En bevisst satsning på konsepter som kan løse
allierte og nasjonale sikkerhetsutfordringer i kystnære maritime
operasjoner er en forutsetning for et tidsriktig, alliansetilpasset og
relevant Forsvar.
Det
er viktig å understreke at dette ikke dreier seg kun om MTBer eller
kystjegere. Fregatter med AU-helikoptere, Mineryddere, undervannsbåter,
spesialstyrker og ikke minst luftstridskrefter har sin helt naturlige
plass i dette bildet. Dette dreier seg først og fremst om Sjøforsvarets
og Forsvarets fremtidige innretning, og om konsepter som innbefatter flere
strukturelementer og forsvarsgrener. Helhetlige konsepter hvor overflate,
luft og undervannsenheter benyttes samlet. Når det er sagt, så er hva vi
kan kalle ”the extreme littorals”, selve overgangen mellom land og
hav, noe vi er spesielt egnet til. Dette ser våre samarbeidspartnere.
Like
viktig er det å understreke at dette ikke dreier seg om en rendyrking av
internasjonale behov og oppgaver på bekostning av de nasjonale.
Utfordringene knyttet til å kontrollere kystnære områder er like viktig
nasjonalt. Majoriteten av nasjonens verdiskapning er knyttet til
ressursene i havet og ilandføringen av disse, samt skipsfart og havneområder.
Dette kan bare løses på en troverdig måte ved at vi utvikler gode
konsepter for kontroll og beskyttelse. Jeg ser for meg at Sjøforsvaret,
Luftforsvaret og til dels Heimevernet vil stå sentralt her.
Den
reduserte trusselen mot vårt landterritorium, den økte betydningen av
kontinentalsokkelen og kysten, samt den internasjonale utvikling peker
etter mitt skjønn i samme retning. Retningen består i å utvikle et sett
med konsepter og taktikker samt en styrkestruktur for å kontrollere kystnære
områder, overgangen mellom sjø og land. Dette er et fellesoperativt
anliggende og innbefatter som sagt også andre forsvarsgrener. Vi må
kunne utnytte dette rommet for å manøvrere, beskytte og ramme for det er
her vi har mulighet til å gi et substansielt bidrag internasjonalt. Disse
tankene må ligge til grunn for diskusjoner om fremtidige
strukturalternativer.
Nasjonale forhold
La oss nå ta en titt på Sjøforsvarets organisasjon her hjemme på
berget. Den har gjennomgått svært store endringer de senere år. Vi har
lagt ned 7 Sjøforsvarsdistrikter, 5 orlogstasjoner og hele det stasjonære
kystartilleriet. Det har vært en knallhard fokus på støttevirksomheten
i den hensikt å vri ressursene over mot den spisse ende - en naturlig følge
av at vi har gått fra et mobiliseringsforsvar og over til et
innsatsforsvar. Vi har bygget opp en kompaktbase i Bergen hvor størsteparten
av aktiviteten er konsentrert og hvor vi har mulighet for effektiv trening
og utdanning.
Jeg tror
imidlertid ikke vi har funnet den endelige løsningen for base- og støttestrukturen,
spesielt i Nord Norge. Løsningene må vi finne i et kunde-leverandør
forhold med Forsvarets Logistikkorganisasjon. Jeg vil ikke gå noe mer i
detalj på dette, fordi det ville være å forskuttere den Militærfaglige
Utredningen som er like rundt hjørnet.
GIS sin
organisasjon er også vesentlig endret. Kontrollspennet er redusert, og
jeg har nå kun tre sjefer på nivået under meg. Dette er Kysteskadren
(eller flåten og de operative avdelingene) og Kystvakten som de to spisse
endene. I tillegg kommer Sjøforsvarets skoler som inkluderer utdannings-
og kompetansesenter for maritim krigføring og all utdanningsvirksomheten
i Sjøforsvaret. Dette er en oversiktlig og ryddig organisasjon som
synliggjør ansvar og myndighet på en god måte. Vi benytter i stor grad
mål og rammestyring og dette er en organisasjon som legger til rette for
det. Jeg er opptatt av at vi i fredstid har en kultur som gjennomsyres av
frihet under ansvar. At vi praktiserer oppdragtaktikk, også i den
administrative hverdagen er helt nødvendig for at dette skal fungere i
krig.
Kort om flotiljene:
La meg raskt knytte noen kommentarer til de ulike flotiljene og fartøystypene.
Oslo klasse fregatter er nå på overtid for utfasing. Hyppige
driftsavbrudd og tekniske problemer er en del av hverdagen. Det er
allikevel helt nødvendig å seile disse fartøyene frem til Fridtjof
Nansen klassen står klar, noe annet ville være destruktivt for
kompetansesituasjonen og vår evne til å fase inn de nye fartøyene.
Fregattene har vært en grunnstein i vår internasjonale deltakelse helt
siden etableringen av STANAVFORLANT i 1968. KNM Narvik er også planlagt
å inngå i styrken fra og med mars neste år. Vi er imidlertid forberedt
på at det kan bli tynt med fregatt deltakelse i de årene som gjenstår
for Oslo klassen. Kompetanseoppbygging og sikkerhet vil veie tyngst i
disse vurderingene.
Jeg har ikke
anledning til å gå i dybden på Nansen- prosjektet i denne sammenheng.
Dette er Forsvarets største anskaffelsesprosjekt gjennom tidene og et
skikkelig nasjonalt løft. Prosjektet er i rute og vi nærmer oss sjøsettingen
i Mai neste år. Det begynner å ligne et fartøy som ligger på beddingen
i Ferrol. Litt avhengig av hvordan man summerer kan man si at dette
prosjektet er større en Hovedflyplass og et Lillehammer OL til sammen.
Planene for overtakelse, innfasing og operativ evaluering er så godt som
klar, og vil være et løft som hele Forsvaret skal bære samlet.
Mens Oslo
klassen sliter med elde har ULA klassen kommet inn og gitt et helt avgjørende
bidrag i Operasjon Active Endeavour. ULA klassen skal igjennom en del
oppgraderinger, spesielt med tanke på kommando, kontroll og
informasjonssystemene og på sambandssiden. Den vil bli utstyrt med
satellittkommunikasjon og få økt interoperabilitet. I tillegg er vi i
ferd med å tropikalisere disse båtene – installere kjølesystemer –
slik at de vil operere effektivt i tropiske strøk til alle årstider. ULA
klassen vil ha en levetid frem i mot 2020.
Minevåpenet
er et våpen i stor utvikling. Jeg vil si det så sterkt som at vi har
NATOs beste minerydderfartøyer. Alle resultater fra tester og operasjoner
i alliert regi tilsier det. Det pågår også et meget fremtidsrettet
utviklingsarbeid med bruk av såkalte UUV, Unmanned Underwater Vehicles.
Huginsystemet som er under utvikling i samarbeid med KDA og FFI kan
kartlegge store områder og opererer uavhengig i opptil 24 timer. Det
knytter seg stor interesse til dette arbeidet som har kommet langt, og som
allerede har gitt gode resultater. La meg også legge til at vi har en
minedykkerkommando av meget høy kvalitet som er en nasjonal ressurs
innenfor sitt fagområde.
På nyåret
vil alle 14 Hauk klasse MTBer være ferdig oppdatert. Disse fartøyene har
fått en vesentlig oppgradert sensor og KKI pakke og går nå under
betegnelsen ”super-hauk”. Hvor mange av våre 14 Hauk klasser vi
kommer til å seile fremover avhenger av en rekke forhold. Båtene er helt
essensielle for styrkeproduksjon og kompetansearbeidet mot Fridtjof Nansen
og Skjold. Vi skal heller ikke glemme at Båtene som nylig er oppgradert
for over en milliard har en betydelig egenverdi, og gir et vesentlig
bidrag i littorale operasjoner.
Kystjegerkommandoen
har også vært i stor utvikling siden den ble etablert. Vi har gått i
retning av en mindre og mer profesjonell styrke. Kapasitetene som KJK
representerer er helt unike og svært etterspurte internasjonalt. I en tid
hvor alle maritime styrker innrettes mot en påvirkning av situasjonen på
land trenger vi et ”operasjonelt lim”. KJKs styrke er ikke bare våpnene
de bærer med seg, men vel så mye deres evne til å lede ild fra et stort
spekter av land, luft og sjøstyrker. Leverandører av
etterretningsinformasjon, sann tids bilde og måldata i kystsonen er nødvendig
for å kunne dra full nytte av de investeringene vi gjør. Jeg tenker da
blant annet på NSM.
Marinejegerkommandoen
er en prioritert avdeling i vekst. Den øker nå i volum uten at det går
på bekostning av kvaliteten. Marinejegerne er en særdeles spiss ende av
Sjøforsvaret. Vi har maritime spesialstyrker av meget høy standard og
jeg er opptatt av at vi fortsetter å rendyrke den maritime egenarten til
denne avdelingen. Jeg har fulgt marinejegerne på nært hold, blant annet
under oppdraget de fullførte for kort tid tilbake. Alle i Forsvaret og Sjøforsvaret
har grunn til å være stolte av disse gutta. De har en profesjonalitet i
sin tilnærming til tjenesten som er enestående.
Jeg vil også
nevne at vi er i ferd med å oppgradere sanitetstjenesten betydelig, også
her med et klar operativt fokus. Saniteten i Sjøforsvaret ble i år en
avdeling i Kysteskadren for å sikre den nære tilknytning til det
operative miljøet. Både utstyr, øving og organisasjon tilpasses og
optimaliseres for støtte til Forsvarets Innsatsstyrker/Sjø.
Utfordringer
Status i Sjøforsvaret
er med andre ord relativt god. Allikevel er vi ikke fornøyd. Vi flyter på
et høyt faglig nivå og gode ferdigheter opparbeidet under den kalde
krigen. Vi ser samtidig at nytenkningen, oppfinnsomheten og
eksperimenteringen har måttet vike plass for organisasjonsutvikling og
omstilling. Taktikk, teknikk og prosedyrer er ikke oppdatert i
tilstrekkelig grad i løpet av de siste årene. Vi skal derfor finne
tilbake til et tydelig operativt fokus i alt vi foretar oss. Vi har heller
ikke fått på plass et operativt logistikkapparat tilpasset vår nye
hverdag, og her er det mye som gjenstår. I tillegg må nevnes store
utfordringer på personell og kompetansesiden for å tilpasse oss et
system med deployeringer og internasjonale oppdrag. Derfor er vi ikke fornøyd.
Min utfordring er å bringe Marinen opp på et høyere operativt nivå med
de samme eller i verste fall strammere budsjettrammer.
Stikkordet er
transformasjon og fornyelse. Skal vi kunne holde et høyt operativt nivå
og forbli relevante så må en del av våre oppgaver løses på
grunnleggende nye måter.
-Personell, profesjonalisring,
kompetanse
Marinens folk har løst – og fortsetter å løse – internasjonale
oppdrag på en utmerket måte. Allikevel er vi nødt til å se med helt
nye øyne på hvordan vi bemanner fartøyene. Vi har en liten Marine og
det er ofte de samme folkene som reiser ut hele tiden. Eller de kommer
hjem fra seks måneder ute og reiser rett videre på øvelser i Nord Norge
eller andre steder. Vi er avhengig av å tiltrekke oss de beste og da må
vi legge til rette for et liv utenom Forsvaret. På sett og vis beveger vi
oss i motsatt retning av utviklingen i det øvrige samfunnet når vi
krever at unge, gjerne nybakte foreldre, skal påta seg å reise til
fjerne himmelstrøk på kort varsel. Dette lar seg imidlertid løse ved å
legge om øvingsmønsteret og lage tre- til fireårs planer hvor hver
enkelt har et avklart forhold til når han eller hun står i beredskap. Vi
må se på løsninger hvor vi for enkelte av fartøystypene har flere
besetninger enn vi har fartøyer, og på alle måter søke å skape en
forutsigbar tilværelse for den enkelte og hans familie.
Jeg opplever
også at vi ikke er i mål med lovreguleringen og avtaleverket som knytter
seg til internasjonale operasjoner. Dagens avtaleverk er beregnet på gårsdagens
Forsvar hvor det å reise ut tilhørte unntakene. Følgen er at et fartøy
kan seile av gårde på en øvelse i oppkjøringen til deployeringen,
deretter inngå i en stående styrke som så blir engasjert i en operasjon
før den returnerer til Norge. I denne perioden har besetningen hatt fire
ulike avlønningssystemer å forholde seg til. Perioden hvor fartøyet er
i skarpe operasjoner er ofte den perioden hvor lønnen er lavest. Vi har
et ullent og uoversiktlig avtaleverk som ble fremforhandlet under andre
forhold, og dette må vi rydde opp i. Deployeringer skal være
en naturlig del av tilværelsen for fremtidens offiserer. Avtaleverket
skal være oversiktlig og folk skal ha godt betalt når de er i skarpe
oppdrag på vegne av nasjonen.
At vi må gå
i retning av økt profesjonalisering gir seg selv. Det vil bli stilt store
krav til de som ønsker å være med i fremtidens marine, både på
enkeltmannsnivå og fartøys/avdelingsnivå. En liten og strømlinjeformet
organisasjon har begrenset rom for gratispassasjerer, men dette vil også
være med på å heve status på tjenesten og gjøre oss attraktive for de
som vil noe. Moderne fartøyer og våpensystemer krever høy kompetanse og
mindre håndkraft enn tidligere.
Microchipen
er oppfunnet og kan ikke ”nedfinnes”/”nedoppfinnes” for å imøtekomme
et vernepliktssystem etter Napoleonsk modell. Erfaring og grundig fagmilitær
kompetanse er en forutsetning i moderne høyteknologiske operasjoner. Skal
man eksempelvis bygge et fartøy i dag vil dette leveres med moderne
brosystemer og navigasjonsutstyr. Her er manuelt kartarbeid, bestikk,
posisjonering og til og med roret overlatt til computere og autopiloter.
Økt grad av profesjonalisering og høyt kompetansenivå vil også være
en forutsetning for å forbli en interessant samarbeidspartner for de vi
ønsker å samarbeide med.
-Personell, rekruttering,
offisersrollen
Vi er helt avhengige av å rekruttere det rette personellet i årene som
kommer. Jeg vil påstå at offisersyrket er et helt spesielt yrkesvalg som
det ikke nytter å gå halvhjertet inn i. Vi setter derfor et spesielt
fokus på offisersrollen. Sjøkrigsskolen er både nytenkende og moderne i
sin lederutdanning med individuell oppfølging på områder som
holdninger, etikk og sosiale ferdigheter. At vi setter spesiell fokus på
moralsk ansvar og etikk er helt i tråd med samfunnsutviklingen, og de
krav som i dag settes til offiseren. Nye operasjonsområder og nærkontakt
med fremmede kulturer understreker bare behovet for reflekterte
befalingsmenn.
Vi i Sjøforsvaret
er for øvrig ikke fornøyd med utviklingen når det gjelder
rekrutteringen av kvinner. Det vil si, vi er svært fornøyd med de som
har valgt å tjenestegjøre hos oss, men vi ønsker oss mange flere! Vi er
utålmodige og vi skal være nytenkende og kreative for å finne gode løsninger.
Løsninger som gjør det mer attraktivt og enklere for kvinner å starte
en karriere i Sjøforsvaret – og ikke minst fortsette utover den
grunnleggende utdanningen og tjenesten.
-Personell, ta vare på
Internasjonalisering av virksomheten krever en økt innsats på støtteapparatet
rundt den enkelte medarbeideren. Jeg er av den oppfatning at vi har et
klart moralsk og etisk ansvar for de vi sender ut i nasjonens tjeneste. Vi
må ikke skape en ny generasjon krigsseilere. Når vi får skader eller
tap i skarpe operasjoner vil den enkelte og samfunnet for øvrig forvente
at vi tar hånd om dette på en skikkelig måte.
Sjøforsvaret
har gjort to viktige grep for å håndtere dette. For det første har vi
Sjøforsvarets støttegruppe som er team bestående av både leger,
psykologer og prester. Disse er med på å forberede folk før de reiser
ut, hele den mentale og praktiske prosessen fra snømåking til skriving
av testamente. Hver enkelt blir kontrollert grundig både mentalt og
fysisk før deployering. Legen og presten som er med under oppdraget utgår
fra denne gruppen for å skape kontinuitet. Hele støttelaget står i
beredskap for eventuelle situasjoner underveis, og tar i mot folkene etter
avsluttet oppdrag. Der følger ny oppfølging, tester og så videre.
Det andre
viktige momentet er etableringen av et helsesenter på Haakonsvern som har
et helhetlig ansvar for alt personellet ved operative avdelinger og deres
familier. Det er helt sentralt for å skape trygghet og sikkerhet – og
derav beredskap til å reise ut. Sjøforsvaret opplever at vi ligger noe
foran utviklingen i Forsvarets Sanitet på dette området, og noen synes
kanskje at vi tøyer grensene. Det er jeg imidlertid helt komfortabel med,
for dette er et viktig område og en naturlig konsekvens av de
beslutninger som er tatt rundt internasjonal deltakelse.
-effektiv øving og trening
Marinen vil i fremtiden måtte konsentrere mer av sin øvingsvirksomhet
rundt hovedbasen på Vestlandet. Oppøving av grunnleggende ferdigheter må
gjøres mer effektivt enn i dag. Derfor er vi avhengig av nærhet til vårt
maritime kompetansesenter hvor taktikkutviklingen foregår, og hvor øvelser
kan analyseres. Det er også i Bergensområdet vi finner våre simulatorer
som må utnyttes i større grad og på en mer målrettet måte. Vi er
avhengig av å kunne justere operasjonskonsepter, taktikk og stridsteknikk
hurtigere. Dette kan bare skje i et tett samvirke med et maritim
kompetansesenter hvor øvelsene er målrettet og resultatene blir
analysert. War gaming og samkjøring av flere fartøyer og avdelinger i
simulator må skje i forkant av øvelser for å øke utbyttet.
Fartøyer må
øve sammen. Ulike fartøystyper må samkjøres, og vi må øve med
våre allierte og prioriterte samarbeidspartnere. Disse finner vi i Nordsjøbassenget,
i Skagerrak og i Britiske farvann. Dette er arenaen for utvikling av
fremtidens maritime konsepter, som altså primært dreier seg om ulike
former for kystnære operasjoner. Når vi seiler til Nord-Norge for å øve
må det være som en fartøysgruppe som får et felles utbytte av øvelsen
og for fellesøvelser med andre forsvarsgrener. Dette forhindrer selvsagt
ikke at Marinen deployerer til Nordlige farvann for suverenitetshevdelse
og myndighetsutøvelse. Prinsipielt er det liten forskjell mellom å
deployere til Finnmark eller til Gibraltar. Kvaliteten på styrkene som
blir gjort tilgjengelig skal være høy uansett, så er det opp til
politiske myndigheter å prioritere innsatsområdet. En større grad av
ryddighet med hensyn til å melde fartøyer klar for oppdrag, nasjonalt og
internasjonalt vil også synliggjøre konsekvenser bedre, og gjøre
oppgaven med å prioritere enklere for besluttende myndigheter.
-realistisk øving
En av hovedårsakene til at vi må endre seilingsmønster og øve mer
kosteffektivt er behovet for realistisk øving og skarpe våpenøvelser.
Utfordringen er at kostnaden ved å skyte moderne våpen skarpt er sterkt
økende, men her har vi altså ikke noe valg. I perioder av Sjøforsvarets
historie har våpenøvelser vært en salderingspost og resultatet av dette
var nedslående. Det er mulig det kunne forsvares i en tid hvor Forsvarets
viktigste oppgave var avskrekking, skjønt jeg tviler sterkt på det også.
I dag er det i alle fall helt uaktuelt å sende fartøyer ut i oppdrag
uten at de har et tillitsfullt forhold til sine egne våpen.
-Nordområdene/fredsoperative
oppgaver/tilstedeværelse
Samtidig som det internasjonale opptar oss, merker vi en stadig økende
fokus på våre egne havområder, og Nordområdet i særdeleshet. Et nytt
strategisk område er i ferd med å dukke opp når Russland nå åpner
slusene for oljeeksport fra Sibir, med utskiping langs norskekysten. For
det første har vi miljøfaren forbundet med denne transporten. En ulykke
med en av de større råoljetankerne vil kunne asfaltere norskekysten fra
Tromsø til Kristiansund. Vi må trolig forberede oss på at aktiviteten i
havområdene bare vil øke i årene fremover. Det er enorme ressurser både
på norsk og russisk side som i dag ikke er utnyttet.
Men denne økte
strategiske og økonomiske betydningen av områdene i nord –
både som ressurskilde og som transportvei – kan også få andre følger for norsk sikkerhet. Vil behovet
for en stabil ressurstilgang og felles økonomisk interesse forene
russiske, amerikanske og norske interesser på en helt ny måte? Eller vil
kampen om ressursene tilspisses? Jeg registrerer med interesse debatten
som pågår i ulike fora, og skal ikke forsøke å konkludere den, men
snarere slå fast at utviklingen i nord er meget interessant, og at dette
vil få følger for Forsvarets og Sjøforsvarets innretning.
Samtidig som
vi er deployert i et spekter av internasjonale operasjoner har vi altså
en økende maritim sikkerhetsutfordring på hjemmebane. I utviklingen av
fremtidens maritime kapasiteter er det viktig å ha begge disse
utfordringene med seg. Vi skal utvikle kapasiteter som både
er relevante internasjonalt, og som kan gi et effektivt
bidrag til nasjonal sikkerhet.
-Logistikk
Logistikk er et
annet område hvor vi har en lang vei å gå. De deployeringene vi har
lagt bak oss de siste årene har gått bra og de har vært gjennomført
med en relativt beskjeden ressursbruk, men logistikkstøtten har i
hovedsak basert seg på kreative løsninger fra grunnplanet. Verksteds-
forsynings og utstyrscontainere har blitt kjøpt inn og tatt i bruk på
avdelingsnivå. Fordelen med en slik bottom-up løsning er at brukeren til
en stor grad får akkurat det han ønsker seg.
Troverdig og vedvarende logistikk fordrer imidlertid en helt annen tilnærming,
og her har vi en lang vei å gå. Ressursene vi så langt har benyttet på
baser og fasiliteter langs kysten må nå benyttes annerledes. All
logistikk må på kjøl. Det finnes ikke noe alternativ til dette.
Logistikken må være der vi opererer. Det er kun en begrenset
kjernevirksomhet som bør være landbasert og vi må se oss om etter
kreative driftsløsninger for å flytte mest mulig om bord i logistikkfartøyer.
Jeg kommer ikke til å betale ett øre i ventelønn til de elementer av
FLO som holder til på holmer og nes langs kysten uten at jeg har et reelt
behov for de tjenestene de kan levere. Vi må hele tiden lete med lupe i
støttevirksomheten og sørge for at vi kanaliserer mest mulig midler i
retning av fartøyene og avdelingene. Den beste hjelpen jeg kan gi til FLO
i denne sammenhengen er å være en krevende kunde.
Det
jeg har vært inne på så langt henger nøye sammen. Økt fagmilitær
kompetanse og større krav til personellet er en forutsetning for å kunne
effektivisere oppøvingen. Som en følge av endret øvings- og seilingsmønster
vil vi kunne frigjøre midler til skarpe skyteøvelser og samtidig gjøre
tilværelsen mer forutsigbar for den enkelte. I denne sammenhengen må vi
også se en økt bruk av våre simulatorer, war-gaming og taktiske spill,
samt en generell satsning på eksperimentering, utvikling av nye taktikker
og konsepter for å møte nye trusler og oppgaver.
-Kystvakten
La meg mot slutten av dette foredraget vie Kystvakten spesiell
oppmerksomhet. Kystvakten er en særdeles viktig nasjonal ressurs, og den
største eieren av tilstedeværelsesbegrepet. Når det fokuseres på Sjøforsvarets
tilstedeværelse i nordområdene har vi en tendens til å glemme
Kystvakten som løser maritime fredsoperative oppgaver i hjemlige farvann
hver dag.
Utfordringene
knyttet til ressurskontroll, myndighetsutøvelse og jurisdiksjon er åpenbart
økende. I tillegg kommer andre oppgaver innenfor et utvidet
sikkerhetsbegrep som miljøberedskap og redningstjeneste. Det har vært
spesiell fokus på slepebåtberedskap i forbindelse med økende
oljetransport langs kysten. Dette er en oppgave hvor Kystvakten bidrar
sterkt, men hvor Kystverket faktisk har det overordnede ansvaret.
La meg i den
sammenheng vise dere et bilde av det siste tilskuddet i Kystvakt-flåten.
KV Nordmann Trym heiste kommando 17 oktober, og er et meget viktig
tilskudd til slepebåtberedskapen når vi nå går inn i vintermånedene.
Kystvakten
har et helt særegent godt forhold til fiskeflåten og kystbefolkningen.
Gjennom langsiktig tillitsvekkende arbeid har vi opparbeidet et unikt
forhold til de som bruker havet. Kystvakten er både kontrollør og
samaritan og oppfattes som en meget seriøs bidragsyter til både
sikkerheten og ikke minst et forsvarlig ressursuttak.
En av
hovedutfordringene når vi har ulykker og kriser langs kysten er det store
antallet aktører. Det er minst 5 departementer og enda flere etater som
har et ansvar for aktiviteten til sjøs og det er definitivt rom for større
samordning og klarere ansvarsforhold. Dette har fått noen til å se på
den amerikanske kystvaktmodellen. US Coast Guard er som kjent en
selvstendig organisasjon med helhetlig ansvar innenfor myndighetsutøvelse,
overvåkning, toll, redningstjeneste, radiokommunikasjon bare for å nevne
noe. En slik modell forutsetter imidlertid et visst volum. Det er min påstand
at ingen kan drive en norsk kystvakt mer effektivt enn Forsvaret. 92,5% av
Kystvaktens ressurser kanaliseres direkte inn i produksjonen av patruljedøgn,
mens en svært liten del går til administrasjon. Dette er en følge av
synergieffekter ved å inngå i Sjøforsvaret. Utdanning, understøttelse
og anskaffelser skjer ved hjelp av det apparatet vi allerede har i
Forsvaret. En Kystvakt må for eksempel ha sanksjonsmidler, og hvem er
best egnet til å lære opp artillerister, om ikke Forsvaret. Kystvakten
vil i tiden fremover ha et forsterket fokus på sjømilitære oppgaver og
et økt samvirke med Kysteskadren – dette skal prioriteres.
En av de
store utfordringene vi jobber med i øyeblikket er radarproblematikken på
de oppgraderte Nordkapp klassene og KV Svalbard. De nye radarene
tilfredstiller rett og slett ikke de kravene vi stiller til sikre
helikopteroperasjoner i de krevende forholdene som Nord Atlanteren har å
by på. Hva som har gått galt i anskaffelsesproblematikken, er selvsagt
interessant. Nå har vi imidlertid mest fokus på å finne brukbare
interimløsninger som gjør at vi kan komme
skikkelig i gang med flygingen. I dag flyr vi kun på dagtid og i
gode værforhold. Det jobbes og eksperimenteres blant annet med ulike løsninger
for å skjerme radarene mot uønskede sjøekko. Reduksjonen i antall
flytimer har store følger for vår evne til å drive effektiv overvåkning
og kontroll, men det har også negative konsekvenser for et lite og sårbart
kompetansemiljø.
Avslutning/Oppsummering
Jeg vil
avslutte der med å si at status i Sjøforsvaret er god samtidig som
utfordringene er store. En del av de organisatoriske grepene er gjort, men
vi har ikke tatt ut hele rasjonaliseringspotensialet. Det vil bli en
fortsatt fokus på ikke-operativ virksomhet i tiden fremover og
Forsvarssjefens Militærfaglige Utredning vil gi mange av svarene her. Jeg
opplever en prioritering av de maritime problemstillinger, samtidig som
det er viktig å ha fokus på helheten i Forsvaret. Jeg er trygg på at vi
skal komme gjennom hestekuren som et effektivt, relevant og fleksibelt Sjøforsvar.
Det skal vi gjøre ved å ha en klar operativ fokus i all vår virksomhet;
kompetanseoppbygging, trening og øving.
Vi skal akselerere utviklingen i retning av en deployerbar, gripbar og
interoperabel Marine som er like klar for innsats langs norskekysten og i
havområdene som i Middelhavet eller andre steder hvor norsk sikkerhet
skal ivaretas. Deretter tror jeg vi må være forberedt på kontinuerlige
forbedringstiltak, omstilling og tilpasning til et skiftende
sikkerhetspolitisk bilde i årene fremover. Vår faste målsetning må være
å fortsette og utvikle maritime kapasiteter for kystnære operasjoner.
Her ligger nøkkelen til all fremtidig utvikling internasjonalt og
nasjonalt.
Jeg er ikke i
tvil om at vi skal komme igjennom utfordringene med hodet over vannet. Når
vi kommer styrket ut av omstillingen vil det først og fremst være på
grunn av det særdeles dyktige personellet som til sammen utgjør Sjøforsvaret.
Jeg blir daglig oppmuntret av å se iveren, engasjementet og stå-på humøret
som våre folk utviser. Dette imponerer meg!
Takk for oppmerksomheten
__________________________________
Last ned
Alle rettigheter: Oslo Militære Samfund Myntgaten 3,
0151 Oslo - Ansvarlig redaktør: Kommandørkaptein Tor Egil Walter - Formann Oslo
Militære Samfund
Webmaster: Stig Morten Karlsen