Foredrag i Oslo
Militære Samfund
7. april
2003
FORSVARETS KONSEPT FOR NETTVERKSSENTRISK KRIGFØRING
Generalmajor Sverre Diesen
Fellesoperativt hovedkvarter
Innledning
En dag under de innledende faser av operasjon Enduring Freedom i Afghanistan oppdaget en sersjant til hest sammen med lokale styrker fra Nordalliansen et fiendtlig mål på bakken. Han stanset opp, lastet ned bilder av målområdet til sin bærbare PC fra en UAV som sirklet over, markerte målene på bildet og sendte det med anmodning om engasjement via satellitt direkte til hovedkvarteret i USA. Hovedkvarteret ga bekjempelse av målet prioritet og beordret våpenbærende fly til området. Sersjanten sendte oppdaterte måldata til flygeren, som brukte egne sensorer til å dobbeltsjekke at koordinatene var riktige og at det ikke var andre egne styrker i området. Bombene ble så levert og styrt inn på målet av signaler fra GPS satelitter. Total engasjementstid fra målet ble oppdaget til det var bekjempet var et titalls minutter.
(Plansjer ikke tilgjengelige i denne teksten. Kan oversendes pr e-post ved henvendelse til: oslomilsamfund@oslomilsamfund.no)
(Plansje
1)
Jeg tenkte denne episoden fra et stadig pågående felttog hvor også norske
fly og spesialstyrker deltar kunne være en passende introduksjon til en
presentasjon av konseptet network centric warfare – forkortet NCW
- eller nettverkssentrisk krigføring. Som det forhåpentligvis fremgår
av beskrivelsen dreier ikke dette seg bare om en ny marginal forbedring av
taktikk og utstyr av den typen vi har sett mange av gjennom hele
etterkrigstiden.
(Plansje 2)
Sett i
et lengre perspektiv er nettverkssentrisk krigføring i realiteten en like
stor
omveltning - en ”Revolution in Military Affairs”, eller RMA - som
dem vi har sett i forbindelse med store teknologiske gjennombrudd
tidligere i historien. Betrakter vi perioden fra middelalderens slutt og
fremover kan vi begynne med kruttets oppfinnelse som gjorde slutt på både
middelalderborgen og ridderen i panser og plate, deretter dampmaskinen og
telegrafen som gjorde det mulig å overvinne jordbrukssamfunnets
begrensninger på logistikk og kommando og kontroll, og deretter
forbrenningsmotoren som frembrakte biler, fly og stridsvogner, og banet
vei for hele den motoriserte og mekaniserte krigføring.
I vår tid er det altså mikroprosessoren og dermed datamaskinen som ved å revolusjonere informasjonsbehandlingen endrer militære organisasjoner like grunnleggende som noen av de foregående RMAer. En slik slutning underbygges av at det nettverkssentriske konseptet allerede har hatt dramatiske konsekvenser på andre samfunnsområder. Nettverkstankegangen er således ikke av militær opprinnelse, men oppsto i økonomi- og finanssektoren og er importert til militærsektoren derfra. Forut for den pågående RMA har det med andre ord vært en RBA – en revolution in business affairs – som er drivfjæren i det økonomiske systemskiftet vi kaller globaliseringen av verdensøkonomien. Det er f eks nettverkssentrisk organisering av informasjon om valutakursene på verdens børser som setter norske valutameglere i stand til å kjøpe dollar i Tokyo det ene øyeblikket og selge i New York noen sekunder senere, for å ta ut en kursgevinst på kanskje en cent pr dollar i et globalt null-sum spill med klare paralleller til moderne krig.
(Plansje 3)
Emnet skulle således være egnet til å engasjere, og jeg skal prøve å
utdype min innledende beskrivelse ved å ta det for meg i tre deler:
-
først en generell beskrivelse av hva nettverkssentrisk krigføring egentlig er
-
deretter en kort omtale av de viktigste operative og organisatoriske konsekvenser av konseptet
- avslutningsvis en beskrivelse av hvordan vi nærmer oss dette i dagens norske forsvar, og hva vi vil gjøre de nærmeste årene for å realisere et nettverksbasert forsvar, eller NBF, her hos oss.
Forholdet er altså at vi det siste halve året har hatt gående et fellesprosjekt med industrien der vi fra Forsvarets side har tatt frem et norsk konsept for NBF, og hvor industrien så har sett på hvilke deler av arven som kan videreføres i et slikt forsvar og hvilke nye materiellprosjekter som bør ha prioritet. Det er derfor i første rekke resultatene fra dette arbeidet som danner grunnlag for kveldens foredrag. Mer om dette siden, la meg først prøve å gi en innføring i nettverkssentrisk krigføring i mer generelle termer.
Nettverkssentrisk krigføring generelt
(Plansje 4)
Innledningsvis er jeg da nødt til å gå helt tilbake til utgangspunktet, dvs til hvordan vi organiserer eller deler inn den virkeligheten som omgir oss i tre doméner eller dimensjoner. Det første og enkleste av disse er det fysiske doménet, dvs den materielle, fysiske virkelighet som vi kan se og ta på, her representert ved en ULA-klasse undervannsbåt. Det neste og noe mindre håndfaste doméne er informasjonsdoménet, eller den del av virkeligheten som utgjøres av summen av all eksisterende informasjon om relevante forhold for operasjonene, typisk representert ved et kart med inntegnede militære disposisjoner. Det siste og mest abstrakte er det kognitive doménet, som er den del av virkeligheten som konstitueres av de menneskelige reaksjoner og slutninger som informasjonen genererer – altså de følelser, tanker, vurderinger og beslutninger som utløses etter hvert som den menneskelige hjerne bearbeider informasjonen.
Her vil mange naturlig spørre seg hva hensikten er med å dele inn virkeligheten på denne måten, etter tilsynelatende ytterst teoretiske kriterier som kan synes mer egnet til å forvirre enn å klargjøre.
(Plansje
5)
Men også i dag benytter vi egentlig en tilsvarende modell, bare med den
forskjell at vi bruker andre kriterier for hvordan vi stykker opp
helheten. Alle er vi jo fortrolige med å dele inn rommet i et land-, et
sjø- og et luftdoméne, der disse doménene utgjør den operative arena for
hver sin forsvarsgren. Også den nye modellen henter sitt rasjonale fra en
slik sammenheng mellom doménene og hovedkomponentene i organisasjonen, og
dette kommer jeg derfor tilbake til.
(Plansje
6)
Overført på et stilisert militært operasjonskart kan en tradisjonell
land-sjø-luftmodell illustreres som vist på plansjen. Trekantene er
våpenplattformer, ellipsene er sensorer og rektanglene er kommandoplasser
eller ledelseselementer. Som fargene angir, disponerer hver forsvarsgren
dedikerte våpenplattformer og sensorer som ledes av deres egne taktiske
kommandoledd, som så i neste omgang står under et fellesoperativt
hovedkvarter i en hierarkisk oppbygget kommandokjede. Legg derfor merke
til overskriften ”plattformsentrisk forsvar”, som er den betegnelsen vi
bruker på denne type organisasjon - nettopp fordi den er bygget opp rundt
autonome plattformer med sensorer og våpen som i liten grad er integrert i
store informasjonsnettverk.
(Plansje
7)
Hvis jeg nå i stedet skulle organisere den samme strukturen i tråd med den
nye doménemodellen, måtte jeg som første trinn løse opp komponentenes
forsvarsgrenvise tilhørighet, og i stedet kun skille mellom
våpenplattformer, sensorer og ledelseselementer – eller som de betegnes i
nettverks-terminologien, mellom effektorer, sensorer og
beslutningskomponenter. Merk at vi i stedet for våpen altså snakker om
effektorer, for å understreke at det er flere stridsmidler enn bare våpen
i vanlig forstand som svekker motstanderen gjennom å påføre ham tap eller
andre former for degraderende effekt. Effektorer kan med andre ord være
basert på tradisjonell ild, men dreier seg i stigende grad også om effekt
i det elektromagnetiske spektrum – altså det vi kjenner som elektronisk
krigføring - eller angrep på motstanderens datasystemer ved operasjoner i
det computergenererte rom, såkalt cyber-ild eller logisk ild. På plansjen
ser vi at alle effektorer uten hensyn til hvor de opprinnelig hørte hjemme
nå er røde, sensorene er gule og beslutningstagerne er fiolette.
(Plansje
8)
Forutsetter jeg at forbedret informasjons- og kommunikasjonsteknologi gjør
hver av beslutningstagerne i stand til å håndtere flere underlagte enheter
og lede over større avstand er imidlertid også den hierarkiske strukturen
overflødig og kan tas bort. Og dermed er jo ikke den strandlinjen som
fortsatt ligger der og skiller land fra sjø særlig relevant heller, …
(Plansje
9)
… så bort med den. Merk at dette ikke betyr at forsvarsgrenene opphører å
eksistere som egne organisasjoner, med distinkte kapasiteter og egenskaper
som i dag. Men det betyr at den operative bruk av forsvarsgrenenes ulike
enheter kan kontrolleres på et høyere nivå, dvs nettverkssentrisk
krigføring innebærer flatere organisasjoner og større kontrollspenn enn
tradisjonelle plattformsentriske strukturer.
(Plansje
10)
Jeg står dermed tilbake med en tilsynelatende uorganisert mengde av
effektorer, sensorer og beslutningstagere, og kan med disse som
byggeklosser nå begynne å bygge opp en nettverkssentrisk organisasjon.
Først benytter jeg moderne kommunikasjonsteknologi til å knytte sammen
effektorene i et såkalt effektornettverk, så gjør jeg det samme med
sensorene, før jeg integrerer beslutningstagerne i det hele gjennom et
beslutningsnettverk – der disse nettverkene i prinsippet setter alle i
stand til å utveksle informasjoner med alle. En slik totalt fri flyt av
informasjon er altså teknisk mulig, men neppe operativt hensiktsmessig.
Jeg må derfor introdusere et system for informasjonsstyring, eller
information management, som basert på prioriteter og funksjonelle
behov styrer hvem som skal få hvilken informasjon automatisk, og hvem som
skal kunne hente ut en viss informasjon ved å be om den. Dermed ser vi at
informasjonsstyringssystemet i realiteten er den faktor som definerer
organisasjonen, ved å fordele informasjonen slik at det setter mange flere
beslutningskomponenter i stand til å treffe avgjørelser om innsats av
mange flere effektorer. Den avgjørende forskjell rent organisatorisk
mellom en nettverkssentrisk og en plattformsentrisk struktur blir da at
den nettverkssentriske muliggjør en vesentlig mer effektiv utnyttelse av
organisasjonens totale stridsevne.
Våpensystemer som i en tradisjonell organisasjon kunne ha virket effektivt mot et mål, men som forblir inaktive fordi de er under kommando av en sjef uten tilstrekkelig situasjonsoversikt, kan i stedet utnyttes på tvers av alle tidligere teiggrenser og organisatoriske sperrer. De operative begrensninger som krigens tåke og mer ufullkomne informasjons- og sambandssystemer tidligere påtvang oss i form av hierarkisk struktur og rigide koordineringstiltak kan oppheves, og scenen er satt for en dramatisk effektivisering av stridsmidlene både i tid og rom.
Den militære organisasjon er dermed ikke lenger definert i kraft av mer eller mindre permanente substrukturer med hvert sitt tildelte operasjonsområde, men er en dynamisk kombinasjon av beslutningstagere, sensorer og effektorer fra hele organisasjonen, som stadig veksler....
(Plansje
11)
…avhengig av hvordan situasjonen utvikler seg og informasjonsflyten
styres. Dette kaller vi virtuell organisering eller
selvsynkronisering, og en av nettverkskonseptets største utfordringer
er å få dette til å fungere – omtrent slik en bisverm med en fullstendig
uorganisert sky av individer på et øyeblikk kan forvandles til en
tilsynelatende velorganisert sveit som beveger seg i samme retning og med
samme hensikt.
(Plansje
12)
Betrakter vi disse gruppene av tilfeldig valgte effektorer, sensorer og
beslutningstagere...
(Plansje
13)
…ser vi hvordan nettverket i det ene øyeblikket gjør det mulig for et
embarkert taktisk hovedkvarter å bruke sensordata fra en FAC til å sette
inn et jagerfly mot et mål på sjøen…
(Plansje
14)
… mens en landbasert kommandoplass samtidig eller i neste øyeblikk kan
reagere på informasjon fra en bakkebasert radar og sette inn et sjøbasert
missil mot et landmål.
I tillegg til den evnen virtuell organisering gir til å forbedre utnyttelsesgraden av stridsmidlene, er det enda et forhold som kommer inn og bidrar i samme retning. Det er jo også slik at en rekke av de enhetene som utgjør knutepunkter i nettverket ikke er enten effektorer, sensorer eller beslutningstagere. I svært mange tilfeller er de alle tre ting på en gang, dvs de har det vi kaller flerfunksjonalitet. Et moderne marinefartøy har således både sensorer, våpen og en sjef eller en ledelse som er i stand til å ta beslutninger. Det er med andre ord mulig å utnytte fartøyet i flere roller. Forskjellen på et plattformsentrisk og et nettverkssentrisk konsept i denne sammenheng er dermed at mens fartøyet før var en autonom plattform der både sensorer og våpen primært ble utnyttet av fartøyets eller skvadronens sjef alene, er nå både sensorer og våpen integrert i et større nettverk. Det betyr at den beslutningstager som til enhver tid har best situasjonsoversikt kan utnytte den eller de funksjonaliteter ved enhver plattform som han har behov for. En sjefs tradisjonelle eierforhold til de sensorer og våpen som inngikk i hans system, avdeling eller plattform er med andre ord oppløst.
(Plansje
15)
Denne plansjen viser f eks hvordan en embarkert beslutningstager i en gitt
situasjon bruker måldata fra en bakkebasert FAC og setter inn et kampfly
for å bekjempe et mål.
(Plansje
16)
Det er imidlertid ingenting i veien for at man kunne snudd på rollene og
latt FACen bruke et fartøysbasert våpen til å bekjempe målet på grunnlag
av måldata overført til skipet fra flyets sensorer, dersom situasjonen
tilsa at dette var mer fordelaktig og FACen hadde utløsningsmyndighet.
Den siste av tre viktige effektivitetsforbedrende aspekter ved informasjonsteknologien som skal omtales spesielt er den dramatiske reduksjon av tidsforbruket som moderne sensorer kombinert med databasert informasjonsbehandling muliggjør. Tradisjonelt har jo hvert enkelt nivå i den militære organisasjon – det strategiske, det operasjonelle og det taktiske - operert med hver sine dedikerte sensorer og hvert sitt apparat for å analysere den informasjonen innhentingsorganene genererte. På basis av oppdraget og denne informasjonen har hvert nivå utviklet sine planer og ordrer, som så i neste omgang dannet grunnlag for nest lavere nivås innsetting av sine innhentingsorganer osv.
Selv med en viss evne til å la disse forskjellige fasene overlappe hverandre fra nivå til nivå ligger det i sakens natur at dette blir en tidkrevende prosess – noe de fleste av oss som er til stede her i kveld antagelig har erfart på kroppen.
(Plansje
17)
La oss så i stedet betrakte dette fotoet tatt av en satellitt i stor
høyde, som gir en rekke viktige informasjoner om et mål av strategisk
karakter i en pågående krig eller kampanje. Bildet kan med andre ord tjene
som et typisk eksempel på en del av etteretningsgrunnlaget ved planlegning
på strategisk eller operasjonelt nivå.
(Plansje
18)
Det er bare det at nøyaktig samme bilde, distribuert til en taktisk
kommandoplass og digitalt forstørret – først en gang….. så en gang til….
og så enda en gang….. også gir en sjef på taktisk nivå detaljinformasjon
om et mål - i dette tilfellet 5 stridsvogner – som han øyeblikkelig kan
engasjere og bekjempe innenfor rammen av det oppdraget han allerede er i
ferd med å løse - uten hele den mellomliggende prosedyre som vi akkurat
beskrev. I denne muligheten for elektronisk manipulering og samtidig
distribusjon av informasjoner som i utgangspunktet er samlet inn med
strategiske ressurser men som alle nivåer kan nyttiggjøre seg, oppstår det
åpenbart et helt revolusjonerende potensiale for komprimering av
tidskonstanten under militære operasjoner – et potensiale som selv uten de
øvrige faktorer som har vært omtalt ville vært et kvantesprang.
Kombinerer vi det potensialet for bedre utnyttelse av stridsmidlene som ligger i virtuell organisering, det som ligger i utnyttelse av plattformenes flerfunksjonalitet og det som følger av en krymping av tidsforbruket, ser vi således at nettverksorganisering innebærer en forbedring av stridsevnen av et omfang som vi må helt tilbake til tidligere RMAer for å oppleve. Mens vi ellers er vant til at teknologiske eller operative nyvinninger gir forbedringer i effektiviteten som utgjør prosenter av utgangsverdien, snakker vi her om forbedringer i forhold til utgangspunktet som må regnes i potenser av ti. Når jeg derfor fra tid til annen har fått som reaksjon på presentasjoner av nettverkssentrisk krigføring at ”hva er nytt med dette, slik har vi da alltid gjort”, så kan jeg bare si at det er en betydelig feilslutning. Ikke i den forstand at vi ikke alltid har tilstrebet en best mulig utnyttelse av ressursene, men i den forstand at vi aldri har vært i nærheten av å kunne gjøre det i et slikt omfang som moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi nå gjør mulig.
(Plansje
19)
Nå er det kanskje også enklere å se forklaringen på den doménemodellen som
er valgt som det konseptuelle utgangspunkt for nettverkssentrisk
krigføring, i det vi ser sammenhengen mellom hvert av de tre doménene og
en av hovedkomponentene – mellom det fysiske doménet og
effektorkomponentene, mellom informasjonsdoménet og sensorkomponentene og
mellom det kognitive doménet og beslutningskomponentene.
(Plansje
20)
Etter denne lanseringen av effektorer, sensorer og beslutningskomponenter
er det nå på tide å innføre ytterligere to komponenter som er helt
avgjørende for å få nettverkskonseptet til å fungere etter intensjonen.
Viktigst av disse er åpenbart selve informasjonsinfrastrukturen,
forkortet til infostrukturen i dagligtale. Dette er en samlebetegnelse på
informasjonssystemene, informasjonsbehandlingen og ikke minst de
kommunikasjonssystemene som er bærere av informasjonen og knytter
sensorer, effektorer og beslutningstagere sammen i et nettverk. I nær
forbindelse med infostrukturen står også beslutningsstøttesystemene,
eller ”informasjonsagentene”, som først og fremst er ulike former for
programvare som gjør det mulig for beslutningstagerne å nyttiggjøre seg
den voldsomme økningen i informasjonstilfang uten å miste oversikten eller
gå i metning.
Først og fremst tenker vi da på de systemene som understøtter fusjonering av data fra alle sensorer og presentasjon av disse i et felles situasjonsbilde, eller common operational picture, COP.
Siden et slikt situasjonsbilde skal kunne anvendes av beslutningstagere på mange nivåer, basert på det samme datagrunnlaget, må systemet kunne presentere det utvalget av informasjon som er relevant for den enkelte beslutningstager, med en oppløsning som er tilpasset hans behov. Dette innebærer behov for ulike typer filtre som frasorterer den informasjonen som ikke umiddelbart er relevant, eller som aggregerer en rekke informasjonsbidrag til et mindre høyoppløselig bilde – men med mulighet for brukeren til å bryte bildet ned igjen i større detalj, hvis dette er ønskelig.
Tiden tillater ikke en mer fullstendig gjennomgang av alle de ulike typer beslutningsstøttesystemer, men deres overordnede felles hensikt er altså å bidra til å automatisere deler av den tradisjonelle beslutningsprosessen betydelig. Uten en slik automatisering vil åpenbart den voldsomme økningen i rådata og informasjon ikke kunne omsettes i konsoliderte etterretninger og deretter i rasjonelle beslutninger.
(Plansje
21)
Som jeg nå har forsøkt å få frem dreier nettverkssentrisk krigføring seg i
stor grad om å fusjonere data fra alle sensorer, gjøre denne informasjonen
tilgjengelig for flest mulig av de som har operativt behov for den og
dermed skaffe organisasjonen en situasjonsbevissthet – en
situation awareness – i alle ledd som er bedre enn motstanderens. Merk
at situasjonsbevissthet er noe mer enn bare situasjonsoversikt, i
betydningen faktakunnskap om situasjonen. Ordet bevissthet understreker at
informasjonen også må understøtte en forståelse av situasjonens
konsekvenser og muligheter som går ut over det rent faktiske. Dette
fortrinnet blir så utnyttet til å reagere raskest mulig med de best egnede
av en rekke mulige effektorer og dermed sikre seg initiativet og påtvinge
motstanderen sin egen vilje i aksellererende grad. Da er det imidlertid
viktig å være klar over at begrepet informasjonsfortrinn ikke
nødvendigvis betyr ”best absolutt situasjonsbevissthet”.
Figuren viser situasjonsbevissthet som funksjon av tid, dvs vi ser hvordan det å skaffe seg absolutt eller 100% situasjonsbevissthet er en konseptuell idealisering som bare lar seg oppnå ved å la tiden gå mot uendelig – altså den type kurve som sosialøkonomene kjenner som loven om den avtagende grensenytte. Siden dette i praksis er en umulig og uinteressant ambisjon vil en beslutningstager derfor måtte handle på et tidspunkt hvor situasjonsbevisstheten kan sies å være tilstrekkelig. Det kan vi for eksemplets skyld si skjer ved en grad av situasjonsbevissthet som tilsvarer 80% av det ideelle, som altså gir et beslutnings- eller handlingstidspunkt på tidsaksen. Dette er imidlertid til liten hjelp dersom motstanderens situasjonsbevissthet forbedres raskere enn vår egen. Da handler han selvfølgelig på et tidligere tidspunkt, og siden hans handling i seg selv endrer situasjonen og dermed forstyrrer eller ødelegger vår egen oppbygging av et situasjonsbilde, er vi tilbake til utgangspunktet og må begynne på nytt. Spørsmålet om situasjonsbevissthet er med andre ord i høy grad et spørsmål ikke bare om hvor mye informasjon som er nok, men også om hvor lang tid vi trenger på å samle den inn.
En helt tilsvarende effekt oppstår selvsagt også dersom motstanderen har
samme eller sågar dårligere evne enn oss til å bygge opp sin
situasjonsbevissthet – men til gjengjeld har et mindre
informasjonsbehov. Da ser vi også at han kan være i stand til å handle
først, med tilsvarende negativt resultat for oss. Et slikt mindre
informasjonsbehov kan skyldes at han har organisert seg annerledes, er mer
villig til å ta sjanser eller rett og slett fører en mer primitiv type
krig. Det betyr ikke at en motstander som baserer seg på et lavere
informasjonsbehov vil ha noen vinnerstrategi, men det kan f eks innebære
at han rekker å ta en beslutning om å flykte og unndra seg bekjempelse før
han kan fastholdes og nedkjempes. Dette er en erfaring amerikanerne har
gjort under operasjon Enduring Freedom, hvor afghanske Taliban- eller
stammekrigere har flyktet i løpet av den tiden det har tatt amerikanerne å
bygge opp et tilnærmet perfekt situasjonsbilde forut for våpeninnsats, bl
a for å kunne bruke våpen med minst mulig sannsynlighet for skade på
sivile mål.
Informasjonstrinn dreier seg med andre ord om å ha større evne enn motstanderen til å oppnå tilstrekkelig situasjonsbevissthet først. Dermed ser vi sammenhengen mellom NCW-konseptet og den såkalte Ooda-loopen eller Boyd-sløyfen, som vil være kjent fra manøverteorien, der essensen er at den som har den raskeste beslutningssyklusen er den som påtvinger motstanderen et økende handlingsetterslep som etter hvert fører til en lammelse av viljen og en paralysering av organisasjonen. Vi ser altså at det nettverkssentriske konseptet bekrefter en gammel lærdom, nemlig at militær innovasjon dreier seg om å utnytte et tidsbestemt teknologisk gjennombrudd til å realisere og fornye tidløse militære prinsipper.
Generelle konsekvenser av nettverkssentrisk krigføring
(Plansje
22)
Hva er så de viktigste generelle konsekvenser av nettverkssentrisk
krigføring for operative og organisatoriske forhold? For det første er
det viktig å være klar over at dette ikke dreier seg om å bruke ny
teknologi til å gjøre prinsipielt de samme tingene som før. På samme måte
som stridsvognens fulle potensiale først ble utnyttet da tyskerne lanserte
blitzkrigen i hele dens organisatoriske og konseptuelle bredde, vil
realisering av informasjonsteknologiens potensiale kreve en radikal
omstilling av dagens plattformsentriske forsvar.
(Plansje
23)
Mest interessant av en rekke interessante konsekvenser av
nettverkssentrisk krigføring er den muligheten som et felles, sann tids
situasjonsbilde rent teknisk skaper for en ekstrem sentralisering av
operative beslutninger – altså i teorien den stikk motsatte tendens av den
vi har forfektet som ønskelig i forbindelse med manøverorientert doktrine
og oppdragstaktikk. Som vi nylig har sett et eksempel på er det altså
mulig å sitte i et strategisk hovedkvarter og fjernstyre et ildoverfall på
6 personer i en bil på den andre siden av jorden – en operasjon man for
bare få år siden måtte ha vært på stedet med en mindre styrke for å
gjennomføre. Det vil likevel være en feilslutning å tro at mer omfattende
operasjoner vil kunne ledes like sentralisert, først og fremst fordi selv
ikke all verdens beslutningsstøttesystemer vil kunne sette en enkelt
beslutningstager i stand til å ta alle nødvendige beslutninger helt ned på
laveste nivå i en høyintensitets konflikt med store styrker engasjert.
Utfordringen til den øverste politiske og militære ledelse vil derfor være
å ikke falle for fristelsen til å gripe direkte inn og lede operasjoner på
taktisk nivå i situasjoner som er så komplekse og raskt skiftende at det
uansett bare er sjefer på lavere nivå som har den nødvendige oversikt. At
organisasjonene gjennomgående blir flatere, og at hvert nivå får et større
kontrollspenn, betyr altså ikke at strukturene blir helt flate. Det
utviklingen likevel utvilsomt innebærer er f eks at den øverste politiske
og militære ledelse kan beholde en grad av operativ ”hands on” kontroll
ifm krise- og episodehåndtering som tidligere ikke var mulig, basert på et
sann tids situasjonsbilde som faktisk er godt nok til å gjøre dette
forsvarlig.
De mer umiddelbare taktiske konsekvenser er kanskje størst på landjorden, fordi spesielt sensorteknologien bidrar til å redusere den egenskap ved terrenget som i tusenvis av år har styrt taktikkutviklingen – nemlig lendets betydning for hvor man kunne finne skjul, dekning og muligheter for observasjon og ildgivning. Det sier seg selv at i en situasjon hvor sensorer plassert i satellitter, fly eller UAVer uansett ser alt, og hvor presisjonsstyrte effektorer gjør at alt som kan sees kan treffes, reduseres lendets betydning dramatisk.
Samtidig øker betydningen av de nye effektdimensjoner, altså krigen i det elektromagnetiske spektrum og krigen i det computergenererte rom, tilsvarende.
Operasjonsområdene blir dermed i større grad en gjennomsiktig eller oversiktlig arena der landstridskreftene manøvrerer fritt mens de søker å ødelegge hverandre uavhengig av terrenget, dvs landstriden endrer delvis karakter og blir mer lik sjø- og luftstriden.
På det taktiske nivå vil derfor fremtidige høyintensitets landoperasjoner ikke dreie seg om å erobre ”viktig lende”, men om å erobre informasjonsoverlegenhet. Som hæroffiser vil jeg i parentes bemerke at dette kanskje er den mest fundamentale endring vi har stått overfor i utviklingen av landmilitær taktikk på meget lenge – større enn ved mekaniseringens inntog, fordi tempogevinsten denne gangen er minst like stor, men i tillegg kommer altså en betydelig svekkelse av noe så fundamentalt i landmilitær tankegang som terrengets betydning. Jeg konstaterer likevel at dette er en erkjennelse som, i forhold til sin betydning, er meget lite omtalt.
(Plansje
24)
På det organisatoriske plan har vi allerede nevnt at større evne til å
håndtere store kontrollspenn gir flatere organisasjoner. Også dette får
størst konsekvenser for den landmilitære organisasjon, som tradisjonelt er
betydelig mer nivådelt enn sjø- og luftmilitære styrker. Videre vil vi se
at gjennomføringen av et nettverkssentrisk konsept vil kreve store
investeringer i kommando-, kontroll- og informasjonssystemer, og dette vil
medføre et øket trykk på investeringsbudsjettene.
Nettverksbasert forsvar er derfor i seg selv ikke noen billig løsning. Dette investeringstrykket kan bare balanseres ved at man tar ut den potensielle driftsgevinsten som ligger i mindre personellkrevende oppsetninger for å oppnå samme operative effekt.
Konseptet forsterker således den tendensen som har gjort seg gjeldende helt siden innledningen til industrialderen, nemlig at militærmakt utvikler seg i retning av å være mer og mer kapitalintensivt og mindre og mindre personellintensivt.
Det innebærer at ressursene til økt satsing på langtrekkende presisjonsstyrte våpen, elektronisk krigføring og operasjoner i det computergenererte rom må komme fra konvertering av de elementer i organisasjonen som i dag er de minst kosteffektive tapspåførere. Konkret innebærer det at utviklingen vil bringe oss enda et steg bort fra tidligere tiders utskrevne massearméer med håndvåpen som primærbevæpning.
Men – og her er det et meget viktig men: Nettverkssentrisk krigføring er et konsept som først og fremst er utviklet for høyintensitets krigføring, spesielt hva effektordelen angår, selv om f eks overlegen situasjonsbevissthet vil kunne utnyttes også under andre slags scenarier. Vi må imidlertid erkjenne at en vesentlig del av våre fremtidige operasjoner ikke vil være den type høyintensitets krig som nettverkssentrisk krigføring egentlig dreier seg om. I stedet vil det være ulike former for lavintensitets- og krisestyringsoperasjoner, der en viktig innsatsfaktor nettopp er en lett bevæpnet fotsoldat som kan patruljere, bemanne sjekkpunkter og observasjonsposter eller bevokte viktig infrastruktur og virksomhet i situasjoner med en asymmetrisk trussel. Den eneste løsning på dette dilemmaet for landmilitære organisasjoners del synes derfor å være at de mer spesialiserte våpengreners og troppearters mannskaper, de som i et høyintensitets scenario betjener sofistikerte langtrekkende effektorer med stor ødeleggelseskraft, også er trent og i stand til å deployere til urolige områder for å løse lavintensitets oppgaver.
Nettverkssentrisk krigføring og det norske forsvaret
(Plansje 25)
Hvilke følger får det så for det norske forsvaret å skulle omstrukturere seg i tråd med dette konseptet og bli et nettverksbasert forsvar – et NBF? La meg først presisere, hvis det skulle være tvil om det, at spørsmålet altså ikke er om vi skal foreta en slik omstrukturering - det fremgår av så vel politiske føringer som beslutninger tatt av Forsvarssjefen - men hvordan. Begrunnelsen for en slik beslutning håper jeg er fremkommet i løpet av dette foredraget, for så vidt som refleksjonene rundt hvilke konsekvenser det vil ha å ikke gjøre det gir seg selv.
(Plansje
26)
Generelt kan man si at vår nåværende organisasjon ikke er helt uforberedt
på en slik omstrukturering. Deler av den eksisterende arven kan benyttes,
men samtidig er det også betydelige mangler. Det blir derfor nødvendig med
en omfattende omstilling på de fleste områder – organisatorisk,
materiellmessig, prosedyremessig og ikke minst hva angår selve det
operative tenkesett.
Spørsmålet foran oss når vi ser på de fire viktigste komponentene i et NBF er altså: Hvor begynner vi?
(Plansje
27)
Ser vi på effektorparken er situasjonen relativt sett ganske god. Store
deler av arven kan brukes, men vi er fortsatt for dårlig utrustet mht
langtrekkende presisjonsstyrte systemer med høy ødeleggelseskraft, basert
på mobile plattformer. Mobilitet og lang rekkevidde, og dermed muligheten
for å kunne sette inn flere systemer mot ethvert punkt i innsatsrommet, er
jo nettopp forutsetningen for å kunne ta ut den potensielle gevinsten som
ligger i overlegen situasjonsbevissthet og informasjonsfortrinn. I tillegg
har vi svært beskjeden kapasitet på elektronisk krigføring, og inntil
videre ingen kapasitet i det hele tatt på krig i det computergenererte
rom, såkalte Computer Network Operations. Dette er dermed områder hvor vi
må forbedre oss betydelig for ikke å bli sittende med en ubalansert
effektorpark, med de muligheter det gir en motstander for tilpasning til
og utnyttelse av våre svakheter. Mest kritisk på effektorsiden er
imidlertid de manglende mulighetene for å komme ut av en ren
plattformsentrisk modus og integrere effektorene med de øvrige komponenter
– altså mangler i grensesnittet mot infostrukturen.
(Plansje
28)
For sensorparken er situasjonen at mye av arven kan benyttes, men samtidig
er det betydelige mangler. Blant de viktigste er at mangelen på eleverte
plattformer gjør at vi praktisk talt ikke kan snakke om at vi har noe
landbilde i det hele tatt, i det minste ikke i informasjonsalderens
betydning av ordet. I tillegg er luftbildet mangelfullt, spesielt i de
lavere luftlag, samt mot missiler og fly med lite radartverrsnitt – og det
vil si de fleste moderne jagerfly. Også her er imidlertid det mest
kritiske de manglende muligheter for å integrere sensorene med de øvrige
komponenter – den såkalte ”sensor to shooter”-linken – for å kunne ta ut
de potensielle tidsgevinstene.
(Plansje
29)
Når det gjelder beslutningskomponentene – altså i hovedsak offiserer på
alle nivåer – er vi jo i stor grad henvist til å beholde arven uansett.
Også her vil overgang til et NBF kreve store endringer, men dette er i det
minste en type endring som er relativt billig å realisere. Det dreier seg
jo primært om å skolere befalskorpset slik at de forstår konseptet og dets
operative implikasjoner til bunns, og deretter trene organisasjonen i tråd
med konseptet. Nå skal man riktignok ikke undervurdere utfordringen med å
omskolere et offiserskorps til en annen måte å tenke på. Det er unektelig
et tankekors at det tok det norske forsvaret henimot 70 år fra
manøverteorien så dagens lys til den ble gjenstand for systematiske
studier og implementering i form av en offisiell doktrine hos oss. Det har
altså først skjedd umiddelbart før et nytt og like revolusjonerende
konsept banker på døren, og det er jo bare å håpe at vi ikke skal behøve
like lang tid i denne omgang. Vanskeligst vil det kanskje bli å skape
kulturell aksept for de endringene som må gjøres, ikke minst i de deler av
organisasjonen som berøres negativt av dem.
(Plansje
30)
Den siste av de fire hovedkomponentene er infostrukturen, og dette er
kanskje det området hvor manglene er størst, og hvor det derfor er
nødvendig å sette inn kreftene i første omgang – spesielt på det som
allerede er nevnt mht evnen til å integrere effektorer og sensorer.
Konsekvensen av en slik manglende integrasjon er jo at mange av
komponentenes iboende kapasiteter ikke kan utnyttes, fordi de mangler
informasjon. Ta f eks en stridsvognsavdeling som, hvis den hadde hatt et
godt situasjonsbilde, hadde kunnet rykke frem med den hastighet den
teknisk er i stand til, men som i stedet er nødt til å krype fremover i
gangfart, fordi usikkerhet om hva som ligger foran påtvinger den en helt
annen og mer forsiktig adferd. De største manglene finner vi derfor
innenfor sensor- og effektorkontroll, men også områder som
informasjonsstyring, generering av et felles situasjonsbilde, datafusjon,
beslutningsstøttesystemer og ikke minst rene tekniske begrensninger som
behovet for båndbredde representerer betydelige utfordringer i årene
fremover. For å illustrere hva behovet for båndbredde innebærer, kan jeg
nevne at de innledende faser av kampanjen i Afghanistan krevde en
båndbredde som var 10 ganger større enn det som ble benyttet under
Gulf-krigen i 1991. Tar vi i betraktning at det den gangen var langt
større styrker engasjert, sier det litt om hvordan behovene har utviklet
seg på dette området. Alt i alt er det således på infostrukturområdet
oppmerksomheten og pengene bør settes inn i første omgang, og
Informatikkstaben i Forsvarets overkommando er i derfor ferd med å
ferdigstille et eget program som omfatter en rekke prosjekter med sikte på
å forbedre infostrukturens kapasiteter.
Avslutning
(Plansje
31)
Jeg har i løpet av denne drøye halvtimen forsøkt å gi et bilde av hva
nettverkssentrisk krigføring rent konseptuelt er, hvilke generelle
operative og organisatoriske konsekvenser det har og hvilke tiltak vi må
treffe i vår egen forsvarsstruktur for å realisere et slikt konsept. Denne
beskrivelsen etterlater
vel
formodentlig ingen tvil om at vi står foran en formidabel
omstilling av Forsvarets
operative
virksomhetformidabel
oppgave, og mange vil kanskje spørre seg om det er mulig for
et lite land med begrensede ressurser å ha ambisjoner om å henge med i en
slik utvikling. Jeg er likevel ikke i tvil om at svaret på dette er ja; av
to årsaker.
For det første har vi som jeg allerede har antydet neppe noe særlig valg. Den umiddelbare konsekvens av ikke å skulle følge med på utviklingen er jo at vi ikke vil være interoperable med våre nærmeste allierte verken materiellmessig eller prosedyremessig. Dermed ville vi i en gitt situasjon – også under operasjoner i vårt eget land - antagelig bli anmodet om å ta plass på tribunen under henvisning til at vi bare kom til å være i veien. I tillegg ville vi i forhold til en nettverksorganisert motstander ha omtrent de samme sjanser som det polske hestekavaleriet hadde i møtet med tyske stridsvogner, for å trekke en sammenligning med en tidligere RMA og hvilke konsekvenser det historisk har hatt å ignorere virkningen av slike omveltninger.
For det annet – og det er det positive argumentet – skal vi være klar over at det å være liten ikke nødvendigvis er noen ulempe når det skal gjøres noe radikalt, tvert i mot. Det betyr i praksis at det for det første er totalt sett få mennesker som skal overbevises om riktigheten av å foreta seg noe, og når beslutningen er fattet er det en liten og oversiktlig organisasjon som skal omstilles. Vi slipper med andre ord den type indre friksjon som er typisk for irrgangene i stormaktenes omfattende militærbyråkratier. Norge har for øvrig flere ganger tidligere vært blandt de første nasjoner til å ta i bruk og utnytte operativt nyskapende teknologi; her kan nevnes bl a bakladegeværet, motortorpedobåten og et moderne ildledningssystem for artilleri. I dagens situasjon dreier det seg dessuten om en type teknologi hvor vårt land er kompetansemessig og industrielt langt fremme, og hvor vi derfor skulle ha de beste forutsetninger for å lykkes. Gitt utfordringens omfang og kompleksitet tror jeg imidlertid vi er avhengige av å etablere en egen prosjektorganisasjon i linjen med et totalansvar for både organisatoriske og materiellmessige tiltak, dersom vi skal sikre den nødvendige helhet og kraft i utviklingen.
I tillegg kan det ikke underslås at det også er enkelte andre forutsetninger av mer generell karakter som må oppfylles. Viktigst av disse er at forsvarsstrukturen bringes i økonomisk balanse ved at vi ikke planlegger med en større struktur enn det vi har økonomisk evne til å fornye materiellmessig på sikt. Dette krever først og fremst at forsvarsgrenenes ambisjoner samordnes både økonomisk og kapasitetsmessig, også fordi et nettverksbasert forsvar jo representerer den fellesoperative ide i dens ytterste konsekvens.
Dernest er det helt nødvendig at vi kutter drastisk ned på den ikke-operative del av virksomheten, dvs kompetansesentra, logistikk, vedlikehold av overflødig infrastruktur etc, som i dag fortsatt bærer preg av at den egentlig er tilpasset et vesentlig større forsvar enn vi etter hvert får. I praksis vil det si at vi for mange aktiviteters vedkommende må se oss om etter fellesløsninger hvor vi går sammen med våre nærmeste allierte om både vedlikehold, kompetansebygging og direkte operativt samarbeid – dvs det er bare gjennom en bevisst strategi for alliansesamarbeid at det norske forsvaret vil la seg modernisere og videreutvikle. Gitt at vi evner å gjennomføre en slik strategi, ser jeg imidlertid lyst på muligheten for at den transformasjonen vi står overfor skal la seg gjennomføre innenfor en rimelig tid – altså at vi i løpet av en periode på 10-15 år kan ha et forsvar som både materiellmessig og organisatorisk er i fremste rekke på dette området.
Takk for
oppmerksomheten
__________________________________
Last ned
Alle rettigheter: Oslo Militære Samfund Myntgaten 3,
0151 Oslo - Ansvarlig redaktør: Kommandørkaptein Tor Egil Walter - Formann Oslo
Militære Samfund
Webmaster: Stig Morten Karlsen