Foredrag i Oslo Militære Samfund
25. november 2002
Journalist
Deres
majestet, ærede forsamling.
Det er noe som alltid
ledsager en krig – og det er løgnen. Løgnen om tap, løgnen om seire,
løgnen om krigens ofre.
Når et regime
snakker løgn i blandet halvsannheter, kalles det propaganda.
Krigspropaganda. Den eneste måten å skjære gjennom løgnen og
propagandaen – er selv å oppsøke krigen.
Da jeg var 23 år,
ble jeg Moskva-korrespondent for Arbeiderbladet, nå Dagsavisen. Et år
senere, nyttårsaften 1994 bryter krigen i Tsjetsjenia løs. Planen var å
ta Groznyj, og overmanne de tsjetsjenske opprørstyrkene på 48 timer. 8
år senere varer krigen fortsatt.
Jeg dekket
krigutbruddet fra Moskva. Hver uke oppsøkte jeg det russiske
forsvardepartementer for å få siste nytt, jeg leste telegrammer, og
sydde sammen saker jeg sendte til Oslo. Basert på russernes uttalelser om
stadig nye seire på slagmarken. Dersom man i dag hadde regnet sammen alle
tsjetsjenerne som russerne har hevdet å ha nedkjempet i løpet av disse
årene, ville det knapt vært noen igjen. De ble fortalt å ha enorme tap,
etter som krigen fortsatte, og russerne satte stadig nye frister, først
timer, så uker, så måneder. Men altså år.
Sannheten var en
annen: 17-årige russiske rekrutter ble sendt ned for å kjempe mot våpenvante
opprørere. De ble gjerne sendt ned uten kart, uten forsvarlig utstyr.
Mange hadde aldri noen gang holdt i et våpen. På grunn av dårlig
organisering og korrupsjon hadde mange militærleire ingen våpen til
trening. De falt i hopetall, allerede de første døgnene døde hundrevis,
der de rullet inn med tanks til Groznyj, mens tsjetsjenerne sto i bakhold
i husene i byen.
I russiske medier ble
tsjetsjenerne fra første dag kalt banditter og terrorister. Et folk som
ønsket uavhengighet på lik linje med estlendere, latviere og litauere.
Etter hvert ble det umulig å rapportere om utbryterrepublikken fra
Moskva. Jeg bestemte meg for å reise ned selv. Og hvordan reiser man ned
i en krig? Flyene er innstilt, grensene er stengt, veiene ufremkommelige.
Men de frakter jo soldater ned, tenkte jeg, så jeg møtte opp på det
russiske forsvardepartementet, og spurte om jeg kunne bli med en transport
ned. –Møt opp på den militære flyplassen, i morgen tidlig kl. 5, var
beskjeden. (På mange måter er Russland svært byråkratisk, på andre måter
ikke). Jeg møtte opp og reiste ned sammen med en gjeng livredde russiske
bondegutter. Etter hvert fikk jeg plass i med offiserene foran forhenget,
og fløy inn i krigen med et glass vodka i den ene hånden og en sur agurk
i den andre.
Vi landet på det som
var igjen av flystripen i Groznyj, det siste tsjetsjenerne holdt før de måtte
gi tapt og flyktet opp i fjellene. Og her forlot russerne meg. Etter å ha
forært meg en skuddsikker vest i bjørnestørrelse, en hjelm og
”Ostorozjne” Vær forsiktig.
Og jeg dro for første
gang inn i for å finne det krigen alltid fortrenger først – nemlig
sannheten. Jeg fant døende barn på feltsykehus, jeg fant mineskadde
gjetere, jeg fant familier uten menn – de var alle i fjellene. Jeg fant
utbombede hus, jeg fant barn med våpen, tomme skoler – og opprørere,
som kjempet innbitt for en
ting – frihet. Tsjetjenerne har opp gjennom århundrene blitt kjent som
Russlands mest innbitte og
brutale krigere. De har levd opp til sitt rykte – og til tross for de
russernes overlegne våpen, har tsjetsjenerne noe de 17-årige russiske
soldatene mangler – et mål med krigen, det vet hva de kjemper for.
Jeg var flere turer i
utbryterrepublikken i Kaukasus, og oppholdt meg der i flere måneder til
sammen. For å skjære gjennom løgnen, og i alle fall finne en flik av
sannhet. En sannhet som nå ofres – i og med at verden nå har lukket øynene
for overgrepene som skjer i Tsjetsjenia – på krigen mot terrorismens
alter.
Noen år senere, ble
sendt til en ny krig – krigen i Kosovo. Da jeg kom ned noen dager før
NATOs bombekrig startet, var det ikke lenger mulig å komme inn i Kosovo,
og vi ble stående på grensen for å ta i mot flyktningene fra Milosevics
utrenskninger. Flyktningene ble våre sannhetsvitner. De kom i tøfler, i
sandaler, i utgåtte sko, med det de hadde rasket med seg i en plastpose.
Det ble en vanskelig krig å dekke. En kilde var NATOs daglige
pressebriefinger – en annen var serbernes informasjonstjeneste – en
tredje var øyenvitnene – flyktningene selv. Her var det vanskelig å
finne ut hva som egentlig skjedde. Flyktningene hadde grusomme historier
å fortelle om serbernes framferd. Man skal lytte til en flyktning – men
man skal også vite at fjærene blir til hauker.
En historie de
fortalte var at flere tusen mennesker var blitt drept på en
sportsstadium. Vi fikk assosiasjoner til Santiago i 1973. Men en
pekefingerregel er ikke å rapportere hjem om annet en de en flyktning har
sett selv. Og med denne historien – som med mange andre – var det at
det var ingen som selv hadde sett dette – de hadde hørt om det. Og
dermed rapporterte jeg aldri om dette, og historien stemte heller ikke. En
annen historie var at det var samlet et en stor haug med kroppsdeler –
armer, bein, ører, neser – på torget i Pristina. Jeg
spurte flyktningene om de hadde sette det. –Ja svarte, de. –Ja,
hvor på plassen lå dette, oppe ved rådhuset, ned i hjørnet, hvor stor
var haugen. Når det kom til stykket var det ingen som selv hadde sett
haugen – de hadde bare hørt om den. Igjen en historie som viste seg i
etterkant å ikke stemme. Lidelsen har også sine løgner.
Jeg ble værende på
Balkan, denne gangen for å skrive bødlenes historie. Serbernes, som
gjennom nittitallets krig hadde blitt Europas utstøtte. Med Milosevic som
leder, og serbernes brutale framferd, hadde hele folket blitt en
pariakaste, og jeg ville gjennom en bok, prøve å finne ut hva som skjer
med mennesker som har levd ti år med krig og med sitt eget folk som
aggressoren. Jeg skrev en bok basert på serbernes historie – i et forsøk
på å menneskeliggjøre fienden – i et forsøk på å bedre forstå
dem. I boken ”Med ryggen mot verden. Portretter fra Serbia” kan man
lese om krigsforbryteren, Milosevic- tilhengeren, svartebørshandleren,
men også om poeten, rockestjernen og bonden.
Jeg var fremdeles på
Balkan september i fjor. Jeg hadde akkurat dekket fredsforhandlingene i
Makedonia, og den albanske geriljaen i landet hadde begynt å levere inn våpnene
sine under NATOs overvåkning. Det så ut til å roe seg ned på Balkan.
Dagen etter setter
jeg meg på flyet hjem, og som de fleste satt jeg foran skjermen de neste
dagene. Men det tok ikke mange dagene før reporteren i meg våknet. Det
var tydelig at president Bush ikke ville la tårnene ha falt uhevnet. Men
det var usikkert hvor hevnen hans ville rettes, så jeg søkte visum til
de fleste slemme regimer i verden, Iran, Irak, Yemen, Sudan, Pakistan,
Tadsjikistan, Afghanistan. Etter to uker fløy jeg med Tajik Air til
Dushanbe. Flere journalister hadde tenkt det samme og ved ankomst Dushanbe
leide vi en taxi – en Volga – som ikke hadde gjort annet enn å cruise
rundt i Dushanbes gater. Vi punkterte tre ganger på landeveien frem til
den afghanske grensen. I ly av nattemørket ble vi smuglet over grensen.
De siste hundre meterne kjørte vi uten lykter i stummende mørke, for
herfra kunne Taliban nå oss.
Ved grensen, som er en elv, fikk streng beskjed om å holde oss rolige, og
enda strengere beskjed om ikke å tenne lommelykter, ikke en gang en
sigarett. Gloen kunne få Taliban til å se oss – og angripe. Vi ble
fraktet på en flåte og ble møtt på andre siden av det som skulle forfølge
meg det neste året, støvet. Afghanistan er at land av ørken, stepper og
fjell. I følge afghanernes skapelsesmyte sies det at da Allah hadde skapt
hele verden, satt han igjen med noen store steiner, noe sand og grus. Det
kastet han ned på jorden til sist – landet ble Afghanistan.
Vi fikk plass på et
lasteplan, og ble kjørt innover ørkenen til Nord-alliansens hovedkvarter
– i Kwadja Bahoudin – en by med leirhus, der barnas ansikts hud er
angrepet av sandfluer, og jeg for første gang så de spøkelsesaktige
figurene – som skulle vise seg å være kvinner.
Hvorfor dro vi
akkurat hit til Nord-alliansen på grensen til Tadsjikistan. Å komme seg
inn i Taliban-kontrollert område var utelukket. De fleste av de som prøvde
seg ble fanget. Det advarte Taliban om på forhånd. Vestlige reportert
hadde ingen adgang til landet, og ville umiddelbart bli fengslet som
spioner. Å bære en satellittelefon, den eneste måten å få sendt
reportasjene hjem på, advarte Taliban om at ville medføre dødsstraff.
Og så eventyrlysten var jeg ikke at jeg prøvde det. Mange journalister
dro til Pakistan, for å vente på Talibans fall der. Men vi tenkte at den
beste måten er å følge Nord-alliansen sørover, og kampene vil trolig
starte i nord. I de sør-østlige områdene på grensen til Pakistan,
fantes Talibans argest tilhengere – så den som valgte å vente her måtte
vente lenge.
Vi kom oss endelig
fram til Nord-alliansens hovedkvarter. Ble møysommelig kontrollert for våpen
og papirer. De var ekstremt forsiktige etter at lederen deres Akhmad Shah
Massoud hadde blitt drept, to dager før terrorangprepene i USA; av
tunisiske selvmordsjournalister med belgiske pass.
Den første dagen
oppsøkte vi flyktningene og krigens ofre. Og fant det som alltid er det
verste når man dekker en krig – det er å se lemlestede barn. Sykehuset
i byen var overfylt, og det var satt opp telt med overfylte feltsenger ute
i ørkenen. Der møtte jeg barn som lå med åpne sår i magen, i halsen,
i låret etter å ha blitt truffet av splinter etter et angrep fra Taliban.
Her møtte jeg to barneøyne jeg aldri glemmer, selv om jeg har glemt
guttens navn. Han var ti år, og la der med to stumper igjen, der han for
få dager siden hadde hatt bein. Moren satt med tomme øyne ved siden. Det
å stå der som voksen å vite at denne gutten nesten ikke har et liv
lenger. Når kommer det rullestol, eller proteser og krykker ut til ham.
En gutt som for få dager siden løp rundt. Å stå der som voksen å vite
at han aldri kan løpe igjen – det er grusomt.
Dagen etter tenkte vi at vi skulle oppsøke fronten. Og fikk beskjed –
den veien. Vi kjørte noen timer, og kom til en elv. For høy for bilen.
Men vi måtte videre, for ellers hadde vi ingen sak. En liten gutt dukket
opp til hest og sa han kunne hjelpe oss over.
Vi hører på Talibanradioen. –Skyt, det er russere. De har sett oss
blonde hoder på avstand, og fordi russerne er deres forrige fiende,
tenkte de at nord-alliansen nå hadde fått hjelp av russerne.
Det ville snart
begynne å mørkne, og vi fryktet at de ville bringe opp kraftigere våpen,
som kunne rettes rett mot skyttergraven vår, så vi måtte opp. Som
kvinne skulle jeg få velge – om jeg ville løpe først, sist eller i
midten. Skuddene kom fremdeles sporadisk fra Talibans høyde. Jeg valgte i
midten – og i blant finnes det gentlemen også blant korrespondenter. En
franskmann fra Le Monde tilbød seg å løpe på den siden av meg som
skuddene kom fra. Vi løp og skuddene traff oss ikke, og vel nede hos
hestene tenkte jeg – aldri mer så nær. Dagbladet, som jeg da arbeidet
for, og som også hadde sin fotograf, Aleksander Nordahl der nede, ville
kalle oss rett hjem og vi så mye som nærmet oss fronten igjen. Men de
ville likevel ha saken vår. Den kvelden, 7. oktober fikk vi også en ny
sak å skrive om. Bombeaksjonen over Talibanholdte områder var startet.
Jeg skal ikke går så
mye inn på detaljene i ukene som kommer, ikke annet enn at jeg gjorde det
jeg syns er viktigs i en krig – å fortelle om hvordan menneskene har
det. De lemlestede barna, nomaden som på grunn krig og miner har mistet
beitemarkene sine, barnesoldaten, smuglerne, ødeleggelsene. Krigens gang
– de store linjene får nyhetsbyråene ta seg av. Min oppgave er å gjøre
et innsnitt der jeg er – og rapportere om det jeg ser og hører.
Jeg gjør et hopp i
tid og i geografi. Fra steppene i nord, forserte vi Hindu Kush – en
flere tusen høy fjellkjede, der flere etapper måtte tas til fots. Vi er
på Shomali sletten, et femtitalls kilometer nord for Kabul – der
Taliban – til tross for massive bombeangrep fremdeles har makten.
Nord-alliansen presser, amerikanernes B-52 presser. Mazar I Sharif
har falt. Hva skjer med Kabul. Vi har bestemt oss for å bli til
Kabul faller, om vi så må overvintre. Men hvor bør vi befinne oss for
å være først i Kabul? Å dra før Nord-alliansen er utelukket, og vi
satser på den fremste av deres tropper, som befinner seg på Bagram
flyplass. Det er kanskje noen som har vært på Bagram – som i dag er de
allierte styrkenes hovedbase og som syder av liv, butikker som selger coca
cola til soldatene, finnene har satt opp en badstu og nordmennene har egen
brødbakingsmaskin.
Den gangen var den en
spøkelsesflyplass. Og et farlig sted. Nord-alliansen holdt flyplassen,
Taliban holdt fjellene rundt. Ingen fly lettet eller landet. Kontrolltårnet
var gjennomhullet og uten vinduer. Flystripa var full av kratere. Her blir
vi kjent med Khawani. Kommandanten. Han var 28 år og så ut som en sjørøver.
Han hadde vært soldat hele livet og viste stolt fram sin kropps sju
kulehull. Han satt og drakk grønn te og røyket hasj mens han ventet på
krigen skulle starte for alvor. En dag vi kommer er han mer konsentrert
enn han pleier. –Taliban har fått frist til kl. 12. Dersom de ikke
overgir seg går vi til angrep. Vi lurer på om dette igjen er utslag av
Khawanis ønsketenkning. Men en soldat peker på beina hans, og sier: Se,
nå er det alvor. Og vi ser: Khawani hadde hittil møtt oss i
plastsandaler – for første gang har han på seg godt snørte soldatstøvler.
Vi rådslår på
flyplassen. Og blir med til fortroppen, som befinner seg 300 meter fra de
nærmeste Taliban-soldatene. Klokken blir tolv, den blir fem over tolv, ti
over tolv, kvart over tolv og Kahwani får bud fra høyeste hold. Angrip.
Angrepet starter og Taliban svarer. Selv befinner jeg meg i en slags
bunkers og tenker at her skulle jeg aldri vært. Jeg ser soldater bli
skutt rundt meg. En kommer syklende med ammunisjon. Khawanis hund løper
skremt rundt omkring. Jeg ser soldater legge i nye kuler, raketter og
kanoner, og skyte. Men mest av alt gjemmer jeg meg – men jeg kommer ikke
unna den sinnssyke lyden av raketter som eksploderer rundt meg. Plutselig
løper Khawani og en gruppe menn over det tre hunder meter lange
minefeltet som skille oss fra fienden. Vi mister dem av syne, men der har
de startet nærkamper mot de siste soldatene, som ikke er skutt eller har
overgitt seg.
Plutselig kommer de
mot oss. Taliban-soldater med langt skjegg og turban. De kommer med våpnene
sine i hendene – og omfavner sine tidligere fiender. De vi når får høre
ar hva Khawani har brukt tiden sin på den siste måneden. I ly av mørket
har han møtt den ene av Talibans kommandanter etter den andre og avtalt
at de skal skifte side når kampene startet. Så når angrepet på kom
skulle de ikke svare, og Khawani skulle heller ikke skyte i deres retning.
Dette er vanlig afghansk krigstaktikk. Å skifte side er en del av
spillet. Når alternativ er det sikre tap og kanskje død. Vi kan ikke
eies, sier afghanerne. Men vi kan leies.
Talibankommandantene
som hadde skiftet side, skulle ikke si ifra til sine soldater, før
angrepet startet, for å unngå tysting. Men det var noen som ikke fikk
beskjed, noen som aldri fikk vite dette før det var for sent, det var de
som aldri ville overgitt seg, de som kjempet hellig krig, nemlig de
utenlandske krigerne, araberne, pakistanerne, al-qaida-soldatene. Deres
skjebne var å bli sendt i første rekke da angrepet startet – og de ble
skutt i ryggen av sine egne. De ble senere funnet med kulehull i ryggen og
nakken.
Det ble kveld og vi
sendte rapportene våre hjem. Og overnattet i bilen vår, men stirrende
Taliban-soldater utenfor vinduet. Neste morgen, drar Khawani mot Kabul, vi
blir med. Vi vet ikke enda om Kabul er inntatt, avtalen nord-alliansen
gjorde med amerikanerne var å innta høydene rundt byen, men ikke gå
inn. Men en ting er å avgjøre noe på papiret, en annen ting er å ha en
hundretalls kommandanter på bakken som ikke har sett hovedstaden siden de
ble drevet ut fem år tidligere, og som, uten å spørre tar Kabul tilbake
– i morgentimene 13. november.
Men det vet ikke vi når
vi kjører sørover. Vi vet heller ikke om fjellene langs veien er
rensket, eller om det fremdeles er Talibanere igjen, men vi tar sjansen.
Langs veien ser vi resultatet av amerikanernes bomber, forvridde kjøretøyer,
kratere som en gang var talibans leire. I veikanten og på sletta ligger
drepte talibansoldater strødd. Vi kjører videre – og suser inn i
Kabul.
Når Kabul er vunnet,
gjenstår de sørlige og østlige delene av landet. I begynnelsen av
desember gjenstår det store slaget om Kandahar. Men å ta veien mellom
Kabul og Kandahar, er den visse død blir vi fortalt, så vi bestemmer oss
for å reise via Pakistan. Vi flyr til Islamabad, og tror vi skal hvile ut
i noen dager, før sør faller, men i det vi endelig skjekker inn på et
hotell med dusj og badekar, etter snart tre måneder i felten, ser vi på
CNN i resepsjonen. The
Talibanstronghold of Kandahar is about to fall. Vi
glemmer dusjen og leier en bil, og kjører i trekk i 24 timer, gjennom
Pakistans stammeområder, til vi er i Quetta. Og etter å ha samlet sammen
en eskorte av noen buste soldater som kjører i en pickup før og etter
oss med kalasjnikovene ut av vinduet, inntar vi Kandahar, i det Taliban
akkurat er drevet ut. jeg blir i Kandahar i noen dager, før jeg har fått
nok.
Jeg gjemmer meg i en
burkha og forlater landet alene. Det er en torsdag midt i desember, fredag
ettermiddag lander jeg på Gardermoen. Hjemme igjen, og i dette landets
absurde virkelighet. På kvelden sitter jeg hos Skavlan og forteller om
reisen min.
Over nyttår reiser
jeg tilbake til Afghanistan, ikke for å dekke mer krig, men for å finne
ut mer av det jeg virkelig er opptatt av – hvordan folk har det. Jeg
skriver boken ”Bokhandleren i Kabul” om en families drama i krig og
fred.
Men freden er ennå
ikke kommet til Afghanistan. I de østlige provinsene kjemper fortsatt
ulike krigsherrer innbyrdes. Dessuten leter de allierte styrkene fremdeles
etter Al Qaida soldater i hulene i fjellområdene. Karzai styrer en skjør
fred i Kabul. Han har kun noen få hundre egne soldater. Det er
krigsherrene rundt om i landet som fremdeles sitter med store styrker menn
og soldater.
Jeg vil avslutt med
en histoire fra Khost, en by i den østlige Pakhtia-provinsen, Der trenger
amerikanerne fremdeles fotsoldater til sine tokt. Lokale menn, som kjenner
terrenget. Denne byen har to herrer. Politisjefen Mustafa, og krigsherren
Padsja Khan. De ligger i kamp mot hverandre. Padsja Khan ble først
utnevnt av Karzai, han blir utstyrt med satelittelefon og en direkte linje
til amerikanerne, en linje som ble flittig brukt. Med den utpekte han sine
bombemål, et bryllup der, et familiebruk der. Og amerikanerne skjøt.
Felles for dem alle var at de hadde lite å gjøre med Al-Qaida, men de
var alle Padsja Khans personlige fiender. Senere ble Padsja Khan fjernet
fra stillingen, men han har nektet å forlate stillingen og har startet
sin lille private krig mot sin fiende – den nyutnevnte politisjefen.
Det absurde er at
amerikanerne trenger dem begge. Begge sider blir bevæpnet, begge sider
blir tatt med på tokt, begge sider får noen hundre dollar per soldat av
amerikanerne. Begge sider får hjelp til å opprettholde sin private krig.
Med disse ordene
avslutter jeg. For jeg tror at den skjøre freden i Afghanistan nettopp
trues av dette. En hær med unge menn som ikke kan noe annet – enn å bære
et våpen og å bruke det.
Takk for oppmerksomheten.
__________________________________
Last ned
Alle rettigheter: Oslo Militære Samfund Myntgaten 3,
0151 Oslo - Ansvarlig redaktør: Kommandørkaptein Tor Egil Walter - Formann Oslo
Militære Samfund
Webmaster: Stig Morten Karlsen