Foredrag
i Oslo Militære Samfund
22. oktober 2001
SJØFORSVARET I OMSTILLINGENS TEGN
Kontreadmiral
Kjell-Birger Olsen
Generalinspektør for Sjøforsvaret
Innledning
Det er nå 41 dager siden terrorangrepet på USA! En hel verden i sjokk fikk overført TV-bildene av angrepet rett hjem i stua. For majoriteten av verdens befolkning var dette en umenneskelig handling som resulterte i at over 6000 uskyldige ble drept, mens enkelte fanatikere feiret resultatet. Brått var dermed freden i den vestlige verden brutt og USA hadde, for første gang på over 100 år, krigshandlinger på eget territorium. Den etterfølgende effekten av angrepet, samt ringvirkningene i vår del av verden viste hvor sårbart et moderne og demokratisk samfunn er for angrep eller trusler.
USA
fikk stor sympati og en historisk støtte av både alliansepartnere og
tidligere motstandere til å gjengjelde angrepene til også å bruke militære
styrker i bekjempingen av terrorisme. Den nye alliansene som har blitt
bygd opp, viser hvor raskt nye konstellasjoner kan oppstå.
Terrorangrepene har også ført til at NATO, for første gang i historien,
definerer angrepet til å komme under Atlanterhavspaktens artikkel V.
Midt
i denne verdenssituasjonen er Forsvaret, som er Norges viktigste
sikkerhetspolitiske virkemiddel, i en dyp og vedvarende strukturell krise.
Det er to grunnleggende ubalanser som preger situasjonen; Forsvarets størrelse
står ikke i forhold til de ressurser det blir tilført, og Forsvarets
innretting er ikke egnet til å løse framtidens oppgaver (St.prop.nr.45).
Når
det gjelder Forsvarsbudsjettet, er jeg optimist. Signalene fra
Samarbeidsregjeringen er entydige når den erklærer at den vil sørge for
at den forsvarsstruktur som Stortinget vedtok 13. juni, blir finansiert.
Bak Stortingets vedtak den 13. juni stod dessuten et nær samlet storting.
Jeg ser ingen grunn til å mistro våre folkevalgte på at de vil stå bak
den beslutning som de har fattet. Det er min oppfatning at det nå er både
politisk vilje og evne til å følge opp vedtakene om Forsvarets
framtidige oppgaver og struktur.
Jeg
synes derfor heller ikke det er grunn til å henge med hodet for
Forsvarets ansatte. Tvert om er de politiske signalene så klare at det er
på tide at vi skuer ut over dagens omstillingshorisont. Vi skal rette
blikket over horisonten - mot det forsvar vi som fagfolk skal drive –det
forsvar som også er det sikkerthetspolitiske verktøy Stortinget har
bestemt vi skal være.
Jeg skal i dette foredraget fokusere på langtidsproposisjonen og den struktur Stortinget besluttet, samt at jeg vil komme med mine betraktninger rundt de utfordringene vi står overfor i tiden framover.
Sikkerhetspolitiske
utviklingstrekk
Det
er lagt ned et solid og grundig arbeid i forbindelse med
Langtidsproposisjonen, Omleggingen
av Forsvaret i perioden 2002-2005. Den ble som kjent skrevet før
terrorangrepet på USA, men beskrev det nye risiko- og trusselbildet på
en treffende og god måte.
Den
forutså bl.a. at sikkerhetsutfordringene i Midt-Østen fortsatt vil kunne
ha betydelige implikasjoner for vestlig sikkerhet og at Norge kan bli
trukket inn i konflikter på en indirekte måte. Det viser bare, og det er
viktig å være klar over, at de potensielle truslene ikke er borte, men
flere og mer uoversiktlige. Dagens internasjonale situasjon har ført til
at flere mennesker forstår hvor sårbart et moderne samfunn er og hvilke
katastrofale konsekvenser som kan bli realitet dersom en eller flere av de
potensielle truslene blir realisert, spesielt dersom noen tar i bruk masseødeleggelsesvåpen.
Fortsatt
er betydelige fiske, olje- og gassressurser på kontinentalsokkelen og
tilstøtende havområder av stor strategisk viktighet både Norge og for
mange andre stater. Videre er Norges geografiske beliggenhet i en
transatlantisk sammenheng av strategisk betydning.
I
de senere årene har det også vist seg at økonomiske problemer innenfor
en sektor eller del av verden også kan gi alvorlige ringvirkninger for
andre sektorer og deler av verden. Norge er, som et rikt oljeland, også
blitt storeksportør av kapital til de internasjonale finansmarkedene. Den
gjensidige avhengigheten mellom nasjoner og organisasjoner gjør derfor
moderne samfunn mer sårbare overfor økonomiske svingninger.
Norge
er omgitt av de tre maktpolitiske tyngdepunktene USA, EU og Russland. Det
er ikke utenkelig at Norge som ressursforvalter kan komme i
interessekonflikt med en eller flere av disse hovedaktørenes pga knapphet
på ressurser. Dersom disse 3 maktene skulle komme i konflikt, vil Norge
kunne bli et rent objekt for deres politikk og strategi dersom vi ikke har
en selvstendig militær evne.
Forsvaret
skal derfor bidra til å aktivt ivareta de overordnede mål for norsk
sikkerhetspolitikk:
- være
i stand til å forebygge krig og bidra til stabilitet og fredelig
utvikling
- ivareta
norske rettigheter og interesser, og beskytte norsk handlefrihet overfor
politisk og militært press
- å
ivareta norsk suverenitet.
Stortingsproposisjon
nr 1 (2001-2002) nevner 3 forhold som skal være toneangivende i norsk
forsvars- og sikkerhetspolitikk i årene framover. Forsvaret skal:
-
ha
selvstendig kapasitet og evne til å håndtere episoder og mindre
konflikter i Norge og Norges nærområder,
- under
større sikkerhetspolitiske kriser kunne operere sammen med allierte
forsterkningsstyrker
-
fortsatt
kunne inngå i kollektivt forsvar av norsk territorium og norske
interesser.
Dette
betyr at Forsvaret skal være et sikkerhetspolitisk verktøy som skal
kunne brukes i fred, krise og krig både nasjonalt og internasjonalt. Et
moderne og fleksibelt Sjøforsvar blir derfor et viktig redskap for å løse
de maritime oppgavene.
Hvilke
krav til operativ evne fører dette til?
Norge
må disponere militære enheter som kan løse følgende oppgaver:
- militær
tilstedeværelse i prioriterte områder. Forsvaret må ha en evne til
tilstedeværelse i våre nordområder for å forebygge ustabilitet og
konflikter.
- suverenitetshevdelse
som i krise og krig innebærer en evne til å hindre en motstander i å få
adgang til norsk territorium, samt evne til å håndtere større og mindre
episoder i territorialfarvannet.
- myndighetsutøvelse
i våre nærområder ifm ressurskontroll. Kystvakten har fått utvidede
oppgaver knyttet til sjøgrenseoppsyn gjennom Schengen-avtalen
- etterretning
og overvåking av norske interesseområder. Effektiv og troverdig
suverenitetshevdelse forutsetter at Forsvaret har tilstrekkelige ressurser
til å overvåke aktiviteten i våre enorme sjøområder og være tilstede
på kort varsel med egnet personell og materiell.
- krisehåndtering
i norske områder. Forsvaret må ha en selvstendig evne til å forebygge
og håndtere kriser av varierende omfang og karakter.
Spesielt
i den lavere del av krisespekteret er det viktig å kunne håndtere disse
på en god måte for å ikke miste troverdighet både i forhold til
NATO-partnere og potensielle motstandere.
- forsvar
av norske områder og tilrettelegging for å møte utfordringer mot norsk
sikkerhet med allierte. Vi må også ha evne til å sikre innsettingsområder
for allierte styrker og å operere sammen med disse som en reell
bidragsyter.
- sikring
av vitale samfunnsfunksjoner
- internasjonalt
engasjement. Gjennom deltakelse i internasjonale operasjoner viser Norge
vilje til også å være en eksportør av sikkerhet gjennom NATO.
Forsvaret skal inneha kapasiteter som ivaretar alle disse oppgavene, samt at utfordringene Norge står overfor fordrer høyere krav til militære styrkers beredskap og treningsnivå, tilgjengelighet, mobilitet, utholdenhet og deploybarhet over større avstander, samt moderne utrustning.
Hva
har Stortinget besluttet?
Stortinget
har besluttet at Sjøforsvarets operative ledd skal bestå av:
·
5
”Fridjof Nansen”-klasse fregatter.
· 14
”Hauk”-klasse MTBer.
·
6
”Skjold”-klasse MTBer.
·
6
”Ula”-klasse UVB’er
·
8
”Oksøy/Alta”-klasse mineryddere
·
1
logistikkfartøy innfases i 2008. Inntil da ivaretas denne funksjonen av
en ”Vidar”-klasse minelegger. Dette nye logistikkfartøyet vil kanskje
være et styrkebidrag i de stående styrkene som av og til har behov for
å ha tankbåtkapasitet i styrken.
·
3
”Tjeldsund”-klasse landgangsfartøyer, hvorav kun et blir seilende.
·
KV
Svalbard erstatter KV Nornen. Sjøforsvaret overtar ”Svalbard” 15.
desember i år.
·
Kystjegerkommandoen
utenfor Harstad.
·
Minedykkerkommando,
lokalisert til Haakonsvern, med en ombygget minerydder som støttefartøy
eller kommandoplattform.
·
Marinejegerkommando,
lokalisert til Ramsund
·
15
stasjonære KA-anlegg som langtidslagres
·
Sjøminer
skal vi fortsatt ha. De gamle ”merke 6 antenneminene” vi har i dag
skal erstattes etter noen år med nye moderne miner.
·
I
tillegg beholder vi KNM Tyr og KNM Valkyrien.
Løser
denne strukturen oppgavene ?
Ja,
etter min mening ivaretar den vår nasjonale sikkerhet og våre
internasjonale forpliktelser på en god måte, spesielt fordi strukturen
vil gi økt fleksibilitet, operativ tilgjengelighet og reaksjonsevne.
Langtidsproposisjonen tegnet et veldig nyansert og riktig risiko- og
trusselbilde, men det tilsa at Sjøforsvaret måtte være i stand til å
gjøre mye mer enn den strukturen som først ble foreslått. Etter min
mening ville den anbefalte strukturen medført en sterk redusert evne for
Sjøforsvaret til å kunne løse sine oppgaver. Slik jeg oppfatter det følte
også politikerne at det var en logisk brist mellom trusselbildet som var
laget i langtidsproposisjonen og den struktur som ble anbefalt uten MTBer.
Disse fartøyenes fleksibilitet, rekkevidde og hurtighet vil gi Sjøforsvaret
en betydelig forbedring av den operative evnen slik hovedmålsettingen med
omstillingen er. Fartøyene vil også kunne benyttes i fred, krise og
krig, samt at fartøyene vil kunne bli en viktig kapasitet for NATO for
strid i kystnære farvann, hvor det norske MTB-våpenet har betydelig
kompetanse. Det er klart at den strukturen som er besluttet gjør at Sjøforsvaret
er i mye bedre stand til å løse oppgavene enn om vi ville vært uten
MTBer, og da spesielt uten ”Skjold”-klassen.
Sjøforsvaret
har over mange år fokusert på å prioritere den spisse ende og redusere
den regionale organisasjonen. Sjøforsvaret har lenge vist omstillingsevne
og –vilje og alle de forslagene Sjøforsvaret hadde, ble videreført i
det store omstillingsprosjektet, ARGUS, sitt navn. Sjøforsvaret reduserte
først den regionale landorganisasjonen til 3 sjøforsvarsdistrikter og 7
orlogsstasjoner. Nå er vi i ferd med å redusere ytterligere ved å legge
ned alle sjøforsvarsdistriktene og redusere antall orlogsstasjoner til
to.
Vi
har gjort denne omstillingen, fordi vi vet at det er tilstedeværelse av
fartøyer som betyr mest for vår evne til å støtte nasjonens
sikkerhetspolitiske mål. Baser og sjøforsvarsdistrikter har vært
viktige, men vi er nødt til å prioritere knallhardt for å komme oss ut
av den dype krisen vi er i.
Prioriteringen
har ført til at Stortinget har besluttet følgende utdannings-, base- og
stabsstruktur:
-
Sjøforsvarsstaben inntil GIenes plassering er avgjort
-
Kysteskadren på Haakonsvern
-
Kystvakten med baser på Haakonsvern og Sortland
-
Befalsskolen for Sjøforsvaret i Horten
-
Sjøkrigsskolen i Bergen
-
Skolesenteret KNM Tordenskjold på Haakonsvern
-
Sjøforsvarets rekruttskole, KNM HH, i Stavanger
-
Kystjegerkommandoen i Harstad
-
Marinemusikken i Horten.
Det
er denne strukturen omstillingen i Sjøforsvaret nå tar sikte på å
komme inn i så snart som mulig, fordi det haster. Usikkerheten er stor og
vi står derfor overfor ekstra mange utfordringer. Disse utfordringene
skal vi derimot klare, fordi vi ser et moderne og tidsriktig Sjøforsvar
som vil gi Norge den beskyttelse og stolthet vi trenger.
Økonomiske
tildelinger i tiden framover
Dersom
Forsvaret skal kunne bli det sikkerhetspolitiske verktøyet Norge trenger
og samtidig kunne gjennomføre omstillingen, forutsettes det selvfølgelig
at det gis økonomiske midler til både investering og drift. Som kjent
ble det ikke noe forsvarspolitisk forlik i sommer når det gjaldt de økonomiske
rammene knyttet til langtidsproposisjonen. Ekstra stor spenning er derfor
knyttet til neste års statsbudsjett. Foreløpig ser det dramatisk ut og
indikerer en manglende politisk vilje til å følge opp vedtatte struktur
med økonomiske midler. Det er derfor fortsatt usikkerhet knyttet til den
fremtidige strukturen, og målsettingen med nettopp langtidsproposisjonen
var å legge til rette for en rask og effektiv omlegging av Forsvaret i
perioden.
Personell
til bemanning av den nye strukturen er en reell problemstilling som jeg
tar seriøst. Men jeg mener definitivt at vi skal klare å bygge opp våre
operative enheter med riktig og høy kompetanse dersom alle krefter i Sjøforsvaret
jobber i samme retning. Vi har behov for ca 40 flere befal på MTBene og
en økning på ca 130 befal på de fem nye fregattene. Det betyr at vi har
en økning på ca 170 befal innen 2010. Det er også en økning på
matroser som kommer i tillegg. Det innebærer en økning de neste ti årene
med ca 20 hver år. Halvparten av disse kan vi ta ved regulær
krigskoleutdanning, og den andre halvparten ved å øke antall kontrakter.
Dette klarer vi!
Det
som er vel så bekymringsfullt, er at vi har kommet i en situasjon der
veldig mange kompetente personer har sluttet i Sjøforsvaret, både ved at
personell med viktig kompetanse har fått avgangsstimulerende tiltak og at
noen ble lei av kontinuerlig omorganiseringer. Det beklager jeg, fordi jeg
helst kunne tenkt meg å beholde den kompetansen de besitter.
Det
jeg imidlertid kan gjøre, er å appellere til alle Sjøforsvarets ansatte
om å være med å bidra til å bygge opp det nye, spennende Sjøforsvaret.
Pga
omstilling og beredskap er belastningen på den enkelte ansatte svært høy.
Ansatte i Forsvaret er ærekjære og bidrar med det man kan i
beredskapssituasjon og omstilling. Og vi er jo, vil jeg påstå, på
bristepunktet ift hva personellet kan makte over lengre tid. Alle er så
delaktige i så mange aktiviteter at det er en utfordring for sjefer på
alle nivåer å være i tett dialog med våre ansatte og holde moralen
oppe. Det er nå en hovedutfordring for oss å forhindre at flere med
viktig kompetanse slutter.
Vi
er midt inne i en større prosess for omorganisering av Forsvarets øverste
ledelse. Jeg er helt enig i at Forsvarets øverste ledelse må gjennomgå
en dramatisk omstrukturering og nedbemanning for å kunne tilføre mer
ressurser til de operative enhetene. Forsvarsdepartementet og Forsvarets
overkommando skal derfor samordnes til én Forsvarsstab med maksimalt 800
personer. Til sammenligning var FO, uten sikkerhetsstaben, 1367 personer i
september -00. FO er allerede redusert med ca 185 ansatte, men vi skal
altså ned til samlet 800 hvorav FDs andel er ca 200. Det er altså en
betydelig nedgang i forhold til det som er i dag. Her er det tøffe tak!
Organiseringen
av Forsvarets ”nye” ledelsesapparat reiser en rekke prinsipielle og
praktiske spørsmål. For meg er det viktigste at man kommer fram til en
organisasjon og en måte å styre på som er mest mulig hensiktsmessig.
Jeg ønsker å bli trodd på at for meg personlig ligger det ikke noen
prestisje i dette, men at det overordnede mål må være å innrette
styring og ledelse av Forsvaret slik det gavner Forsvaret som helhet og
ikke sær- eller
sektorinteresser. Det bør heller ikke være noen tvil om at de ting som
best kan gjøres i fellesskap, bør organiseres slik at de utføres så
rasjonelt som mulig og med minst mulig total ressursinnsats. Jeg tenker
spesielt på infrastruktur, støttefunksjoner og felles systemer. På den
annen side må ikke fellesløsninger gå utover individuell styrke og de
komparative fortrinn som ligger i de forskjellige deler av organisasjonen
og heller ikke skape uklare ansvars- og myndighetsforhold. Virksomheten i
Forsvaret er mangeartet og som i idretten er det summen av individuelle
ferdigheter, organisering, ledelse og fokus på felles målsetninger som
avgjør om et lag har suksess eller ikke.
Kulturell identitet er viktig i denne sammenhengen og må ses på
som noe som kan brukes positivt for å nå felles mål.
Skal
vi få dette til, må ansvar og myndighet klargjøres og plasseres i
organisasjonen slik at det ikke er den minste tvil om hvem som har ansvar
og myndighet på det enkelte nivå. Det er uklarhet rundt dette som har vært
et hovedproblem for Forsvaret og som ikke minst har redusert den gjennomføringskraft
som er nødvendig for å virkeliggjøre beslutninger og vedtak.
For
meg er det helt klart at Forsvaret må ha en sterk strategisk ledelse hvis
hovedoppgaver er å angi retningen vi skal gå i. Det strategiske nivåets
hovedoppgaver er å omgjøre politiske vedtak til praktisk handling, legge
premisser og rammebetingelser for virksomheten og foreta overordnede
prioriteringer og derigjennom tverrprioriteringer i den militære
organisasjon. Like klart er det imidlertid også at dette nivået ikke
skal være utøvende og opptatt av detaljer i gjennomføringen av
virksomheten. Delegering er et nøkkelord i denne sammenheng.
Det
er erkjent, og det er også bakgrunnen for den omorganiseringsprosessen
som vi nå er inne i, at Forsvarets øverste ledelsesapparat ikke har vært
funksjonelt. Først og fremst fordi ansvar og myndighetsforhold har vært
uklare og fordi det har vært for mange nivåer hvor ansvar og myndighet
ikke har vært sammenfallende. Det er mitt håp at vi nå kan klare å
rydde opp i dette og etablere en funksjonell organisasjon.
Jeg
er selvfølgelig opptatt av GIenes plassering og funksjoner i dette
bildet. Organisasjonskartet viser GISs rolle og plassering slik
organisasjonen er i dag.
Forskjellen
fra den tidligere organisasjonen er at en rekke fagstaber har falt bort og
man har fått en ny fellesstab. Det som ikke vises på plansjen er at
GIene allerede har mistet en del av sin funksjoner, da både forvaltningen
av personell og disiplinærmyndigheten har blitt fjernet. Dette reiser det
prinsipielle spørsmål om hvor ansvar og myndighet skal ligge i
organisasjonen, hvordan skal dette delegeres og hvilken styringsform og
filosofi skal legges til grunn.
Generalinspektørenes
rolle i Forsvarsstaben
For
alle praktiske formål har GIene vært å betrakte som grensjefer, dog med
en rekke begrensninger som har fulgt av den forrige organisasjonen. Det
har derfor over lang tid vært et uttalt ønske fra GIene å få en
formalisering og klargjøring av ansvar og myndighet samt et klarere
helhetlig ansvar. Jeg er bekymret for at trenden i steden fortsetter med
å fjerne myndighet og ansvar fra GIene. Jeg mener at GIene må få et
helhetlig ansvar for styrkeproduksjon, og
jeg mener det er unaturlig å skille mellom operativ drift og
styrkeproduksjon. Dette unaturlige skillet gir etter mitt syn uklare
kommando- og ansvarslinjer. Dette forholdet har man nå mulighet til å
rette opp i den omorganiseringsprosessen som vi nå er inne i.
Admiral
Tamber skal ha sagt : ” Gutta trenger en sjef”.
Jeg tror at denne enkle formuleringen uttrykker kjernen i
problemstillingen.
Det
vurderes nå fire alternativer for hvordan Forsvarets ledelse kan
organiseres:
Alternativ
1 - Rendyrket GI modell
Dvs
at ansvaret for personell og strukturplanlegging gis tilbake til GIene, og
Fellesstaben kun blir en stab på 15 -20 mennesker. Det betyr at vi må
reversere alle de beslutningene vi har gjort ila det siste halvannet år.
Alternativ
2 - "GIene i huset”
Modellen
”GIene i huset” innebærer at vi beholder GIene, med eller uten stab,
enten integrert i Forsvarsstaben eller i en mer selvstendig linje.
Forsvaret vil i denne modellen enten styres gjennom Giene, eller styres
direkte ned i organisasjonen utenom GIen. Modellen innebærer en ”ostehøvling”
av dagens organisasjon.
Alternativ
3 - Svensk modell
Dette
er en svensk modell som har litt til felles med alternativ 2. Dette innebærer
en stor fellesstab som styrer direkte på de enkelte enheter i en eller
annen form. Det vil ikke være noen GIer eller grenstaber i den rollen de
har i dag. Modellen har en fremste talsmann for forsvarsgrenen som kan være
kommandørene eller høyeste offiser lokalisert til de respektive
utdannings- og kompetansesenter (UKS).
Alternativ
4 - Dansk modell
Dette
alternativet er en dansk modell hvor kommandørene gis et mer helhetlig
ansvar, både for operativ virksomhet og styrkeproduksjon. Han kan
lokaliseres her i Oslo, i fellesoperativt hovedkvarter eller på
Haakonsvern med ansvar for både styrkeproduksjon og operativ virksomhet.
Danskene ble etter hvert som de fikk erfaring med strukturen veldig
begeistret, og de har fått en styringsmodell som virker veldig bra.
Jeg
synes alternativ 1, den rene GI-modellen, og alternativ 4, den danske
modellen, er de mest aktuelle. Den rene GI-modellen gjør i alle fall at
det blir én styrkeprodusent som har all makt og myndighet til å drive
styrkeproduksjon. Danskemodellen, som jeg synes er best, bryter med det
prinsippet om å skulle styre på de tre linjene; operativ myndighet,
styrkeproduksjon og logistikk. Jeg har vært både operativ sjef som sjøkommandør
og styrkeprodusent som GIS og for Sjøforsvaret sin del går
styrkeproduksjon og operativ myndighet hånd i hanske. Det er unaturlig å
skille de! Det samme mener jeg er tilfellet også for Luftforsvaret og Hæren.
De
fire modellene skal utredes og det går rykende fort. Jeg regner med at
Forsvarssjefen ved årsskiftet vil legge fram et forslag for
departementet, slik at den kan vurderes politisk før saken legges frem
for Stortinget i mars 2002. Planen er at dette skal være utført innen
utgangen av år 2002. Så det er tøffe tak, det går fort i svingene og
resultatet kan komme til å bety veldig mye for Forsvaret i årene som
kommer.
Sjøforsvarets
øvrige organisasjon
SFK
vil fra nyttår være en del av Forsvarets logistikkorganisasjonen (FLO)
som FLO/SJØ - Haakonsvern.
Kysteskadren
er en sammenslåing av det som tidligere var Marinen og Kystartilleriet.
Kystvakten, KNM HH og KNM T er det ingen store endringer for. Sjef Sjøkrigsskolen
får Befalsskolen for Sjøforsvaret underlagt.
Kysteskadren
(KE) består av følgende:
·
Overflateflotilje
med fregatter
·
Undervannsbåtflotilje
·
Minekrigsflotilje
med minejakt (Oksøy-klassen), minesveipere (Alta-klassen), minelegger,
minedykkerkommandoen, langangsfartøyer og stasjonære KA-anlegg.
·
Kyststridsflotilje
med Hauk-klasse MTBer, Kystjegerkommandoen, lette missilbatterier og
Marinejegerkommandoen.
·
Norwegian
Task Group (NoTG)
Når
KNM Skjold blir innfaset bør den etter min mening plasseres under
overflateflotiljen. Det vil føre til en splittelse av MTB-miljøet noe
jeg vet veldig mange er uenig i, men det er en intern diskusjon som vi kan
ta etter hvert. NoTG, er et taktisk ledelseselement som består av en
kjernestab på 7 offiserer og som er tilknyttet sjef Kysteskadren. Denne
staben driver planlegging i samarbeid med operativ myndighet. Under øvelser
og i virkelige situasjoner går NoTG om bord og blir forsterket, først og
fremst av personell fra vårt maritimt kompetansesenter, KNM Tordenskjold.
Sjef KE (SJKE) har med andre ord fått en operativ hatt, fordi han også
er sjef for NoTG, som er underlagt KOMSJØSØR. Dette er en litt mystisk
konstellasjon da jeg som GIS ikke har noen operativ myndighet, mens han
som er underlagt meg har det. Men det er vel slik vi er flinke til - å
lage mystiske konstellasjoner.
Det
har vært mye fram og tilbake når det gjelder stasjoneringen av MTBer. Da
det ikke var foreslått noen MTBer i Langtidsproposisjonen(LTP) i det hele
tatt, ble det også besluttet at det ikke skulle være fast stasjonerte
enheter på Olavsvern. Dette var antagelig fornuftig under forutsetning av
at vi ikke skulle ha MTBene, men denne forutsetningen har jo endret seg.
For meg er det soleklart at fast stasjonering av MTBene i Nord-Norge er
den eneste måte å skape tilgjengelighet, tilstedeværelse og evne til å
reagere på.
Det
er helt klart et operativt behov for å ha MTBer i Nord-Norge, og det
eneste stedet MTBer kan stasjoneres er på Olavsvern, fordi basen er
spesialbygget nettopp for dette formålet. Dersom man velger å se Ramsund
og Olavsvern under ett, kan man heller redusere bemanningen i Ramsund,
fordi å øke personellrammen utover grunnforutsetningene vil nok være svært
vanskelig.
Det
er altså besluttet å videreføre MTBene, men det er usikkerhet knyttet
til hvor mange fartøyer og hvor lenge ”Hauk”-klassen kan seile. Det
er flere formuleringer i Stortingsproposisjonen som kunne vært mer presis
om oppgradering og drift av ”Hauk”-klassen. Uklarheter i vedtatte
struktur skaper ekstra usikkerhet i organisasjonen fordi konsekvensene ifm
planlegging er store. Skal 8 eller 14 fartøyer oppgraderes? Skal
”Hauk”-klassen seile fram til 2015, eller er det bare til
”Skjold”-klassen er innfaset? Dersom det er det sistnevnte som er
riktig, vil ”Hauk”-klassen bli utfaset i 2006/07.
Sjøforsvarets
bidrag til Norges internasjonale engasjement
Sjøforsvaret
har vært internasjonalt orientert siden den forrige verdenskrig og viser
seg godt egnet til internasjonale operasjoner.
I tillegg er det viktig å være klar over at Sjøforsvaret
gjennomfører vårt internasjonale engasjement innenfor ordinært
budsjett. Vi får ikke en krone av denne store kontoen på ca 1,3
milliarder kroner som er øremerket internasjonale operasjoner.
Fleksibiliteten
til Sjøforsvarets enheter vises i den måten kommandoforholdene er i en
maritim struktur. Når vi får en ordre om å seile, ja så seiler vi, og
så er vi under en eller annen sjef som vet hvem vi er, hva vi har, hva vi
kan og hva vi ikke kan. Og så gjør vi jobben! Det er fleksibilitet det!
Sjøforsvaret
deltar i dag i STANAVFORLANT med KNM Narvik og i MCMFORNORTH med KNM Hinnøy.
Utdanningen vil framskyndes slik at KNM Bergen vil kunne overta for KNM
Narvik i januar, mens KNM Hinnøy erstattes etter planen i medio desember.
I tillegg har SACLANT anmodet om en ubåt til STANAVFORLANT som er meldt
inn som en av 2 ubåter til NATOs reaksjonsstyrker.
Videre inngår 1 minerydder, 4 MTBer, logistikkfartøy, og
spesialstyrker i Forsvarets innsatsstyrker/Sjøforsvaret (FIST/SJØ).
Totalt utgjør dette omtrent 440 mann og alle enheter skal ha en
reaksjonstid på mindre enn 30 dager. I tillegg utfører Sjøforsvaret
mineryddingsoperasjoner i Latvia, Litauen og Estland.
Sjøforsvarets
visjon er å være et hensiktsmessig sikkerhetspolitisk verktøy for å
ivareta maritime oppgaver i fred, krise og krig i nasjonal og
internasjonal sammenheng.
Sjøforsvarets overordnede målsetning er å:
·
være
best i verden på maritime operasjoner i kystnære farvann.
·
ha
operative enheter med en troverdig stridsevne tilgjengelig for nasjonale
behov og for internasjonal virksomhet i henhold til de kravene som
Forsvarssjefen gir oss
·
fremstå
som en attraktiv arbeidsplass som gjør at unge mennesker ønsker å komme
inn i Sjøforsvaret og at de, sammen med de som er i Sjøforsvaret i dag
velger å bli.
Fregattene
skal være Norges høyest prioriterte sjømilitære strukturelement i
perioden 2005-10. Fartøyene utrustes bl.a. med våpensystemer som NSM og
Evolved Sea Sparrow Missiles, samt et organisk middelstungt helikopter av
typen NH 90. Fregattene vil bli et flaggskip for kyststaten Norge både
internasjonalt og i våre havområder. Vi planlegger med å ha 1 fartøy
kontinuerlig i STANAVFORLANT og jeg har satt som mål at Norge skal stille
en fregatt av ”Fritjof Nansen”-klasse som kommandofartøy med norsk
styrkesjef til STANAVFORLANT i 2008.
Høyt
ambisjonsnivå har jeg også for vår deltagelse i den store
minerydderstyrken MCMFORNORTH, hvor vi skal delta kontinuerlig, som i dag,
med 1 minerydder, samt et kommandofartøy med styrkesjef på rullerende
basis.
”Skjold”-klassen
er planlagt innført i perioden 2004-06. Fartøyene har fleksibilitet og
slagkraft som sitt viktigste bidrag til vår nasjonale sikkerhet og
internasjonale interesser. Fartøyet har gode sjøgående egenskaper,
samtidig som den er ideell for den norske kysten. KNM Skjold har gjennom
utprøvingen seilt i 8 meter høye bølger med en fart på 30 knop, samt
at den hadde en transittfart til Færøyene på 48 knop.
Amerikanerne
skal gjennomføre tester av båten frem til august neste år hvorpå vi
overtar den igjen. Jeg tror terrorangrepet på USA har økt deres
interesse for dette fartøyet. Interessen er ikke bare fra
spesialstyrkene, men også for US Coast Guard som synes fartøyet kan være
interessant.
KJK utvikles og tilføres materiell for å kunne gjennomføre avdelingsutdannelse fra 2005. KJK skal utrustes, organiseres og trenes slik at den skal være i stand til å gjennomføre offensive og meget hurtige operasjoner mot fiendtlige styrker, samt raidlignende operasjoner i kystnære områder der behovet oppstår både nasjonalt og internasjonalt. Den skal også kunne settes inn alene eller sammen med større maritime og amfibiske styrker. Stikkord er mobilitet og fleksibilitet.
Ula-klassens
potensiale skal utnyttes bedre vet at tauet antenne skal anskaffes i 2004,
mens satelittsamband og Link-11 skal anskaffes innen 2005. I 2002 skal det
fattes en beslutning om Viking-prosjektet skal videreføres.
Det
jeg har forsøkt å fortelle dere er at jeg mener Sjøforsvaret i
framtiden vil kunne bli et moderne og tidsriktig verktøy som våre norske
myndigheter og våre alliansepartnere i NATO vil ha stor nytte av. Og
ansatte i Sjøforsvaret vil være stolte av. Forutsetningen er imidlertid
at beslutningen om LTPens struktur opprettholdes og ikke minst at det
bevilges midler slik at Forsvaret kan både investere til og drifte ny
struktur. Dersom ikke vedtaket følges opp med penger vil vi måtte gå en
ny runde for å prioritere strukturelementer på tvers av forsvarsgrenene.
Dette kan føre til alvorlige konsekvenser for Norges sikkerhetspolitiske
situasjon ved at vi mister tempoet i omstillingsprosessen og at vi ikke
kommer oss ut av den meget alvorlige krisen vi er i.
Det
at Forsvaret både er i tidenes omstilling og i beredskap, kommer til å tære
på personellet. Det vil ikke være mulig over lengre tid å prioritere
begge deler. En av de største utfordringene i årene framover blir å
sikre at det personellet vi har i dag med kritisk kompetanse fortsetter.
Riktignok skal vi ha bort noen flere, men vi må ha tilstrekkelig med
personell til å gjennomføre omstillingen og at vi må klare å
opprettholde og etter hvert øke kompetansen slik at vi kan drifte den nye
strukturen og nå Sjøforsvarets visjon.
Jeg
er også bekymret for en usynliggjøring av generalinspektørene, fordi
mer og mer ansvar og myndighet har blitt tatt ifra GIene de siste årene.
Jeg mener Forsvaret trenger synlige grensjefer og ser ikke noe problem i
å samkjøre operativ myndighet og styrkeproduksjon. Tvert imot mener jeg
at ansvarslinjene blir enklere.
Ja,
det er ”skjær i sjøen”, men den eneste måten vi kan bygge det nye
Forsvaret på er å holde et høyt tempo i omstillingsprosessen for så
tidlig som mulig å frigjøre ressurser til å bygge opp det nye
Forsvaret. I denne prosessen er det derfor viktig å bruke energi og
krefter til å føre Sjøforsvaret framover i samme retning som allerede
er skissert gjennom LTPen. Det er den største utfordringen for sjefer på
alle nivå.
Takk
for oppmerksomheten.
__________________________________
Last ned
Alle rettigheter: Oslo Militære Samfund Myntgaten 3,
0151 Oslo - Ansvarlig redaktør: Kommandørkaptein Tor Egil Walter - Formann Oslo
Militære Samfund
Webmaster: Stig Morten Karlsen