Oslo Militære Samfund
TERRORANSLAGENE MOT USA -
ET TIDSSKILLE I INTERNASJONAL POLITIKK
Utenriksminister Thorbjørn Jagland
Terroranslagene mot USA er
rystende og uvirkelige.
Ingen av oss vil noensinne
glemme tirsdag 11. september 2001.
Anslagene mot New York og
Washington var ikke bare rettet mot USA, men mot hele det internasjonale samfunn
og mot grunnleggende verdier som toleranse, menneskeverd og åpenhet.
Da jeg så tårnene i
World Trade Center styrte sammen tenkte jeg: Menneskene som er i stand til
dette, er i stand til alt. Også å bruke masseødeleggelsesvåpen mot
menneskeheten. Også derfor er kampen mot internasjonal terrorisme vår alles
kamp. Og den viser det vi så lenge har visst; at alle land og alle folkeslag
befinner seg i samme båt og deler samme skjebne.
Terrorhandlingene mot USA
bekrefter med all mulig tydelighet hvor sårbare våre samfunn er for fanatikere
som er villige til å benytte alle midler for å få utløp for sin frustrasjon
og sitt hat. Terroristene vil ødelegge våre samfunn innenfra. Gjennom frykt
vil de bidra til mismot og mistenksomhet. Gjennom frykt vil de fremme fordommer
og intoleranse. Gjennom frykt vil de forhindre åpenhet, mangfold og vitalitet.
Gjennom å ramme
samfunnets grunnverdier, vil de undergrave vår demokratiske samfunnsform.
Dette skal de ikke lykkes
med.
Nettopp derfor er det så
viktig at hele det internasjonale samfunn står samlet bak fordømmelsen av
terrorhandlingene.
Nettopp derfor er det så
viktig at vi står sammen for å oppspore og straffe de ansvarlige bak
ugjerningene.
Nettopp derfor er det så
viktig å styrke den internasjonale kampen mot alle former for terrorisme. Dette
er en kamp Norge gir sin fulle støtte og vil ta aktiv del i.
En samlet verden fordømmer
angrepene mot USA og krever at de skyldige får sin straff. Hvis hensikten med
angrepene var å splitte verdenssamfunnet, så har resultatet vært det stikk
motsatte.
Allerede samme kveld som
angrepene fant sted fordømte FNs sikkerhetsråd aksjonene som klare overgrep på
helt grunnleggende internasjonale normer og prinsipper, og understreket
betydningen av at det internasjonale samfunn står sammen i kampen mot
terrorisme.
Dagen etter vedtok
Sikkerhetsrådets enstemmig resolusjon 1368, som er historisk idet den slår
fast at terroranslagene må sies å utgjøre en trussel mot internasjonal fred
og sikkerhet og at man således er innenfor anvendelsesområdet for bruk av
tvangsmakt etter FN-paktens kapittel 7. Resolusjonen bekrefter i denne
sammenheng retten til individuelt eller kollektivt selvforsvar i henhold til
FN-paktens artikkel 51. Det kreves altså ingen ytterligere autorisasjon eller
mandat fra Sikkerhetsrådet for at USA – alene eller sammen med andre - skal
kunne benytte væpnet makt mot dem som sto bak terroraksjonene.
Også NATO fordømte
umiddelbart terroranslagene og avga en utvetydig støtteerklæring til USA. Den
12. september vedtok NATOs Råd en erklæring der det slås fast at angrepene,
dersom disse er styrt fra utlandet, må anses som et angrep på alle NATOs
medlemsland. I henhold til Atlanterhavspaktens artikkel 5, er dermed alle
Alliansens medlemmer forpliktet til å bidra til de nødvendige mottiltak.
NATO-erklæringen av 12.
september er historisk. For første gang siden NATO ble dannet for over 50 år
siden blir artikkel 5 aktivisert. Erklæringen understreker
alliansesolidariteten og viser at artikkel 5-garantien - som har utgjort selve
ryggraden i forsvaret av Norge i mer enn 50 år - er reell og trer i kraft når
situasjonen krever det.
De enstemmige vedtakene i
NATO og i Sikkerhetsrådet har gjort sterkt inntrykk – ikke minst i USA. De
viser at det internasjonale samfunn står sammen i kampen mot terrorismen.
Norge har fra første
stund fordømt terrorhandlingene og gitt USA vår fulle støtte. Som medlem av både
Sikkerhetsrådet og NATO, var vi med på begge de historiske vedtakene den 12.
september.
Både H M Kongen og
Statsministeren tilskrev umiddelbart etter terroranslagene president Bush for å
kondolere og uttrykke sympati og støtte.
I løpet av halvannet døgn
kom vi med et konkret tilbud til USA om humanitær og annen bistand. Tilbudet
omfattet blant annet åstedsgranskere, katastrofe- og krisepsykiatriske team, og
lete- og søkehunder for umiddelbar innsetting. USA har uttrykt stor
takknemlighet for tilbudet.
Også mulige norske militære
bidrag er identifisert og meddelt NATO.
Bidragene kan inngå i
felles antiterror-operasjoner eller erstatte styrker som f.eks. trekkes ut av
Balkan.
USA har fremdeles ikke
anmodet om konkrete norske bidrag. Det er derfor usikkert hvilke styrker som kan
være aktuelle. Regjeringen er imidlertid innstilt på å strekke seg så langt
som overhodet mulig for å imøtekomme amerikanske ønsker.
Terroranslagene mot USA har
vist at terrortrusselen er høyst reell og at ingen land kan føle seg trygge. Vi må legge til grunn at de som stod bak de grufulle
aksjonene i New York og Washington, er beredt til å utføre nye ugjerninger med
omfattende konsekvenser.
Faren for terroranslag med kjemiske og biologiske
stridsmidler er en del av det skjerpede trusselbildet vi står overfor. Det må
nødvendigvis få konsekvenser for hva vi gjør og hvordan vi forholder oss.
Vi har ikke særskilt
informasjon om at det foreligger noen trussel spesielt mot Norge, eller at det
planlegges terroranslag mot Norge eller norske interesser i utlandet.
Vi må imidlertid være
oppmerksomme på at vi kan komme i en mer utsatt posisjon. Dette både på grunn
av våre NATO-forpliktelser etter artikkel 5-vedtaket, vårt engasjement i Midtøsten,
våre store olje- og gassressurser, og på grunn av vår aktive deltakelse i FNs
Sikkerhetsråd og de beslutninger vi der er med på å fatte.
I
tillegg til å delta i den internasjonale koalisjonen, har Regjeringen fattet
flere nasjonale beredskapsvedtak basert på en bred gjennomgang av våre
beredskapsplaner. Bl.a. er det åpnet for at Forsvaret på kort varsel skal
kunne stille nødvendige ressurser til vakthold og sikring av viktige
samfunnsinstallasjoner, dersom situasjonen skulle kreve det.
Noe av det mest effektive
vi kan gjøre her hjemme, er å styrke vår etterretning og overvåking og disse
tjenestenes evne til å samarbeide med andre lands tjenester. Hvis et anslag
skulle bli iverksatt, må vi selvfølgelig være maksimalt forberedt slik at
skadevirkningene kan minimaliseres. Men vi må dessverre innse at det bare er
snakk om å begrense skadevirkningene hvis det verste skulle skje.
Der vi derimot kan gjøre
mye, er å holde maksimal kontroll og oversikt slik at nettverk som måtte
operere her i landet blir oppløst eller ikke får mulighet til å aksjonere. Da
må vi ha en overvåkings- og etterretningstjeneste som gjør jobben sin,
samtidig som vi får tilgang på informasjon fra utlandet.
Det er selvfølgelig en
stor utfordring å utøve slik kontroll i et åpent å demokratisk samfunn. Men
vi bør kunne trekke på erfaringer og lære av feil fra historien, slik at vi
blir i stand til å gjøre det som er nødvendig.
Den nye trusselsituasjonen
viser også at vi trenger et forsvar med moderne og godt trente styrker med høy
mobilitet, stor ildkraft og evne til samvirke med våre allierte. Vi trenger
styrker som kan trekkes på både hjemme og ute. Vi trenger god etterretning, og
vi må kunne reagere raskt på uventede utfordringer. Regjeringens fremlegg til
forsvarsreform fra i vår gikk nettopp i denne retningen.
Likeledes trenger vi
nytenkning omkring forholdet mellom forsvaret, politiet og den sivile
beredskapen. Dette står sentralt i oppfølgingen av innstillingen fra det såkalte
”Sårbarhetsutvalget”.
Regjeringen er seg fullt bevisst
Norges situasjon som en av verdens største oljeeksportører. Vi deltar i det
energipolitiske samarbeidet i Det internasjonale energibyrå (IEA) sammen med våre
nærmeste politiske og økonomiske samarbeidspartnere.
Gjennom vår olje og gasseksport
yter vi et betydelig bidra til deres forsyningssikkerhet. Det er
utenrikspolitisk meget viktig for Norge å stå solidarisk sammen med de øvrige
IEA-land i en eventuell krisesituasjon.
Samtidig vil vi videreføre
arbeidet for et ”globalt energipolitisk samspill”
mellom oljeeksporterende og oljeimporterende land. Dette er spesielt
viktig i dag med tanke på felles interesser i å forebygge og håndtere
eventuell forsyningssvikt i en krisesituasjon.
Både omfanget og
koordineringen av aksjonene mot USA og den kaldblodige måten de ble gjennomført
på, tyder på at vi her har å gjøre med en meget ressurssterk gruppe
terrorister med støttespillere i både USA og utlandet.
Det anses nå overveiende
sannsynlig at det var Osama bin Laden og hans terroristnettverk som sto bak
terroraksjonene.
Etterforskningen etter
bombeangrepet mot World Trade Center i 1993, mot de amerikanske ambassadene i
Kenya og Tanzania i 1998, samt mot det amerikanske marinefartøyet i Yemen i
fjor, peker også alle i retning av bin Laden og hans nettverk.
FNs Sikkerhetsråd har i
resolusjon 1333 fra desember 2000 gjort det klart at Taliban-regimet må
utlevere bin Laden slik at han kan stilles til ansvar for de anklager som er
rettet mot ham fra en rekke land. Taliban har imidlertid nektet å etterkomme
dette kravet, og gir tvert imot bin Laden fortsatt beskyttelse og i alle fall
indirekte støtte.
Dette er bakgrunnen for at
det diplomatiske og militære fokus rettes mot Afghanistan og Taliban. På
amerikansk side har man samlet inn betydelig bevismateriale mot bin Laden. I
alle fall deler av dette vil bli offentliggjort.
President
Bush har gjort det klart at USA vil iverksette de mottiltak som landet anser nødvendig.
Dette har som tidligere nevnt USA full folkerettslig dekning for. Det anses
sannsynlig at hovedtyngden av de militære mottiltakene – i alle fall på kort
sikt – vil gjennomføres av USA alene, eller med støtte fra et fåtall land.
Det er liten tvil om at
terroranslagene mot USA vil få store og langsiktige konsekvenser både her
hjemme og internasjonalt.
Kampen mot terrorisme vil
stå øverst på den internasjonale dagsorden i lang tid framover. Kampen vil
foregå på mange områder og på flere plan. Bilateralt og multilateralt. Innen
humanitær hjelp og langsiktig utviklingsbistand. Innen etterretnings- og
sikkerhetssamarbeid, politi- og justissamarbeid. Fra diplomati og utvikling av
folkeretten, til militær koordinering og felles operasjoner.
I NATOs strategiske
konsept fra 1999 omtales terrorisme som en av Alliansens nye utfordringer.
Etter terroranslagene mot
USA, kommer kampen mot internasjonal terrorisme til å stå helt sentralt i
Alliansens arbeid. Dette vil ha direkte konsekvenser for både Norge og de øvrige
allierte, og også få betydning for de samarbeidsmønstre som er etablert med
Russland og øvrige partnerland.
NATO har tidligere vist en
stor evne til å tilpasse seg endrede rammebetingelser. NATOs innsats på
Balkan, videreføringen av Alliansens utvidelse, og det tette og nære
samarbeidet som er utviklet mellom NATO og Russland er klare uttrykk for den
omforming Alliansen har gjennomgått det siste tiåret.
Det er selvsagt i vår
egen nasjonale interesse at NATO fortsatt fremstår som det viktigste
sikkerhetspolitiske ankerfeste for landene i Europa og Nord-Amerika, og at USA
fortsatt spiller en lederrolle i Alliansen. Det er også i Norges egeninteresse
at NATO engasjeres i kampen mot de nye trusler mot vår sikkerhet.
Økt innsats mot
internasjonal terrorisme, vil også få konkrete følger på bakken.
USA har varslet muligheten
for en viss nedbygging av sitt militære nærvær på Balkan. På europeisk side
må vi være forberedt på å erstatte de amerikanske styrkene som trekkes ut.
Norge vil fortsatt bidra
aktivt til et slikt nærvær, noe vi ga klart tilkjenne under det uformelle
forsvarsministermøtet i NATO sist onsdag.
NATO står foran en ny
utvidelsesrunde. Nye land vil bli invitert på toppmøtet i Praha neste år.
Opptaket av nye medlemmer vil selvsagt være et viktig bidrag i et styrket
samarbeid mot internasjonal terrorisme. Jeg antar likeledes at vi vil få et
forsterket amerikansk fokus på planene om et missilforsvarssystem som et
virkemiddel for å møte de nye trusler.
For å sikre en mest mulig
koordinert og effektiv innsats i kampen mot internasjonal terrorisme, vil det
også være viktig å videreutvikle samarbeidet mellom NATO og andre
internasjonale organisasjoner som FN, EU og OSSE.
Vi må legge til grunn at
terroranslagene mot USA vil fungere som en pådriver for utviklingen av det
felles forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet i Europa. Dersom USA
benytter en større del av sine samlede militære ressurser utenfor det
europeiske kontinent i den felles kamp mot internasjonal terrorisme, må de
europeiske allierte ta et større ansvar for sikkerheten i Europa.
Dette vil stille Norge
overfor enda større sikkerhetspolitiske utfordringer, og betydningen av best
mulige samarbeidsordninger med EU på det forsvars- og sikkerhetspolitiske område
vil øke.
EU har lenge hatt et
aktivt samarbeid mot terrorisme. Dette samarbeidet er imidlertid vesentlig
styrket etter terroranslagene mot USA. På det ekstraordinære EU-toppmøtet 21.
september fattet stats- og regjeringssjefene en rekke tiltak for å
effektivisere antiterrorarbeidet i EU. De ble bl.a. enige om en felles og
ensartet definisjon og strafferamme for terrorhandlinger, utstedelse av felles
arrestordre for hele EU-området, og etableringen av en flernasjonal gruppe av
antiterroreksperter. Det synes helt klart at EU vil innta en ledende rolle i
antiterrorarbeidet i tiden framover.
EU arbeider også med å
styrke politisamarbeidet i Europol, sikre bedre overvåking av de ytre grenser,
bedre samarbeid i visumsaker og en rekke andre
Schengen-relevante tiltak. Gjennom våre avtaler med EU om tilknytning til
Schengen og Europol er vi aktivt engasjert i dette arbeidet.
Regjeringen tar sikte på at Norge raskt slutter seg til de
aktuelle EU-tiltak der det er naturlig, samt at vi er pådriver i arbeidet med
å få gjennomført de tiltak som må behandles eller iverksettes i henhold til
Schengen- og Europol-regelverket.
Internasjonale
terrorhandlinger av denne art krever omfattende forarbeid og kan ikke la seg
gjennomføre uten betydelig finansiell støtte. I arbeidet mot internasjonal
terrorisme, står derfor avskjæring av pengestrømmene til terroristene og
deres bakmenn helt sentralt.
USA har allerede iverksatt
en rekke konkrete tiltak på dette felt. I EU er tilsvarende tiltak på
trappene. I Norge har vi igangsatt undersøkelser for å avdekke om det er
norske bedrifter eller enkeltpersoner som har tilknytning til de 27 bedrifter,
organisasjoner og enkeltpersoner som så langt er identifisert som sentrale
finansielle støttespillere for internasjonal terrorisme.
Vi tar videre aktiv del i
det internasjonale samarbeidet på dette feltet. Vår FN-ambassadør i New York
har i dag undertegnet FN-konvensjonen av 1999 for å bekjempe finansiering av
internasjonal terrorisme. Regjeringen tar sikte på raskt å ratifisere denne
konvensjonen. Med dette vil Norge ha sluttet seg til samtlige tolv
FN-konvensjoner mot terrorisme.
FNs Sikkerhetsråd vedtok
enstemmig natt til lørdag en ny og meget omfattende resolusjon for å
kriminalisere terroristene og deres støttespillere, med særlig vekt på å
stanse finansiering av terrorisme. I henhold til resolusjon 1373 pålegges alle
medlemsland bl.a. å forhindre innsamling av penger til terrorismeformål,
sperre konti til personer som har begått eller planlegger terrorhandlinger,
forby enhver form for støtte til terrorister og sørge for at både terrorister
og deres bakmenn stilles for retten og får en passende straff. Resolusjonen er
vedtatt under FN-paktens kapittel 7 og er derfor folkerettslig bindende for alle
FNs medlemsland. Det vil bli opprettet en komité under Sikkerhetsrådet for å
påse at bestemmelsene følges, og det kan iverksettes omfattende sanksjoner mot
land som ikke etterlever sine forpliktelser.
FN, med Sikkerhetsrådet i
spissen, spiller altså en helt sentral rolle i den stadig mer omfattende kampen
mot internasjonal terrorisme. Jeg finner det meget positivt at USA ønsker å
benytte verdensorganisasjonen i dette arbeidet, og tror at FNs engasjement mot
terrorisme vil kunne bidra til økt støtte
til FN også i USA.
FN vil måtte spille en
helt sentral rolle i utformingen av en global strategi mot terrorisme. Bare i FN
kan vi samle den bredest mulige politiske støtte. Bare i FN kan vi
videreutvikle folkeretten. Bare i FN kan vi fatte konkrete vedtak som gir
legitimitet i hele verdenssamfunnet.
Vårt
medlemskap i FNs Sikkerhetsråd gir oss en enestående mulighet til å spille en
pådriverrolle i dette arbeidet. Det er en mulighet vi vil benytte oss av.
Terroranslagene mot USA
savner sidestykke i historien. Både den planmessige grusomhet som lå bak,
selve omfanget av angrepene og deres ikke-diskriminerende karakter, plasserer
dem blant de alvorligste internasjonale forbrytelser verden har sett. Det dreier
seg uten tvil om en forbrytelse mot menneskeheten.
Terroristene og deres støttespillere
må straffes.
Vi har ennå ikke noen
internasjonal domstol som kan gjøre dette. Det er imidlertid mitt håp at den
internasjonal straffedomstol i Haag vil kunne få en slik rolle når den
begynner sitt arbeide.
Jakten
på bakmennene bak terroranslagene mot USA, har på ny rettet verdens søkelys
mot Afghanistan, og den dramatiske humanitære situasjonen der.
Afghanistan er et av
verdens fattigste land. Etter mer enn 20 år med naturkatastrofer, krig og
politisk vanstyre, lever det store flertallet av befolkningen i den ytterste
fattigdom og nød. En betydelig del av landets 20 millioner innbyggere er
flyktninger eller internt fordrevne.
Den spente situasjonen
etter terroranslagene har ført til ytterligere prøvelser for den afghanske
sivilbefolkning. Ikke minst er hjelpearbeidet vanskeliggjort etter at FN, Røde
Kors og andre internasjonale frivillige organisasjoner følte seg tvunget til å
trekke ut sitt utsendte personell.
FN og andre humanitære
aktører utarbeider nå beredskapsplaner for å begrense de humanitære
lidelsene. Norge har i giverlandsgruppen for Afghanistan tatt til orde for en
umiddelbar internasjonal ressursmobilisering, noe vi anser som helt avgjørende
for raskt å kunne bistå de mest sårbare grupper.
Norge gir allerede
betydelig humanitær bistand til Afghanistans befolkning. Hittil i år har vi
bidratt med i overkant av 75 millioner kroner til dette formål, herunder 4,5
millioner kroner til FNs Høykommisær for flyktninger (UNHCR) for kort tid
tilbake.
For
noen dager siden møttes giverlandsgruppen for Afghanistan i Berlin. Norge skal
ta over formannskapet i denne gruppen neste år. FN og FNs høykommissær for
flyktninger har videre tatt initiativet til et viktig møte om Afghanistan i Genève
førstkommende fredag. FN har nettopp lansert en internasjonal appell om bistand
til Afghanistan på hele 5 milliarder kroner. Dette viser klart alvoret i
situasjonen. Norge er rede til å støtte opp om FNs innsats for å begrense den
humanitære krisen vi står overfor.
I tillegg til bruken av et
bredt spekter av diplomatiske, politiske, juridiske og finansielle virkemidler,
ser USA det som helt avgjørende å bygge opp en bred internasjonal koalisjon
mot terrorisme. Jeg tror dette er en klok strategi.
FN,
NATO, EU og OSSE vil som allerede nevnt spille viktige roller i dette arbeidet,
men også en rekke andre land og organisasjoner vil måtte bidra.
Både
Russland og Kina har gjort det klart at de støtter koalisjonen mot
internasjonal terrorisme. Russland er sterkt interessert i å bekjempe bin
Ladens nettverk, som de hevder har forgreninger til Tsjetsjenia.
Av særlig stor betydning
er imidlertid støtten fra landene rundt Afghanistan og i Midtøsten.
Saudi-Arabias klare støtte til USA og brudd med Taliban anses spesielt viktig.
Det legges merke til i den islamske verden at landet som beskytter de islamske
helligdommene i Mekka og Medina anser Taliban som en belastning for Islam.
Etter at også De forente
arabiske emirater brøt de diplomatiske forbindelsene med Taliban-regimet, er
Pakistan det eneste land som har offisielle forbindelser med Taliban. Pakistan
har imidlertid trukket ut alt diplomatisk personell fra Kabul.
Militærregimet
i Pakistan deltar aktivt i den internasjonale koalisjonen mot terrorisme. Mens
de store politiske partiene i landet støtter denne beslutningen, gjennomfører
islamske fundamentalister gatedemonstrasjoner i protest. For å øke støtten
til sin nye politikk, har den pakistanske regjering behov for å kunne vise til
at den gir positive virkninger. Bistand og annen økonomisk støtte fra utlandet
er i denne forbindelse av stor betydning.
Det
internasjonale samfunn er allerede i ferd med å svare på denne utfordringen.
USA, Japan, Tyskland og Storbritannia har opphevet sine tiltak mot Pakistan og
gitt løfter om økt bistand, lån og gjeldslette. Andre EU-land forventes å følge
etter.
Etter
atomprøvesprengningene i 1998, ”frøs” Norge og en rekke andre land
stat-til-stat bistanden til Pakistan. Selv om det ikke er noen endringer i
Pakistans forhold til ikke-spredningsavtalen og Prøvestansavtalen, har
Regjeringen likevel funnet det riktig å oppheve ”frysvedtaket” for å gi et
politisk signal om støtte i den vanskelige situasjonen Pakistan nå er inne i.
I dette ligger imidlertid ingen endring i norsk politikk hva gjelder
ikke-spredningsarbeidet.
Den
klare understrekningen fra president Bush om at man må velge side i kampen mot
internasjonal terrorisme, har tydeligvis gjort inntrykk hos regimer i land som
tidligere har hatt et tvetydig forhold til dette spørsmålet.
Både
Cuba, Syria, Libya og Nord-Korea har fordømt terroraksjonene. Også Iran har
gjort dette. EU har hatt kontakt med Teheran på politisk nivå for å få deres
aktive støtte i kampen mot internasjonal terrorisme.
På
sikt kan denne brede fordømmelsen av terrorisme få konsekvenser for den støtte
som ytterliggående organisasjoner som ”Hamas” og ”Hizbollah” mottar, og
muligheten de har til å fortsette sin terrorvirksomhet. Dette kan igjen virke
positivt inn på fredsprosessen i Midtøsten. En forutsetning vil imidlertid være
at Israel og palestinerne selv gjør alt som står i deres makt for å få
fredsprosessen igang igjen.
Som jeg understreket
overfor israelske og palestinske ledere under mitt besøk i regionen forrige
uke, er det av avgjørende betydning at alle krefter settes inn for å få snudd
voldsspiralen. Men samtidig er det en forutsetning for fremgang at palestinernes
levevilkår, blant annet den økonomiske situasjonen, forbedres. Bedring av
sikkerheten og politisk fremgang er gjensidig avhengig av hverandre. Derfor må
iverksettelsen av anbefalingene i Mitchell-planen begynne så snart som mulig.
Betydningen
av å få fredsprosessen tilbake på skinnene kan vanskelig overvurderes. Mens en positiv utvikling i de
palestinsk-israelske forbindelser vil svekke grunnlaget for voldsbruk og terror
og støtte den arabiske koalisjonen mot terrorisme, vil en fortsatt fastlåst
konflikt mellom Israel og de palestinske myndigheter både gi grobunn for
ytterligere ekstremisme og svekke oppslutningen om antiterrorarbeidet i hele
regionen.
Jeg
anser det av største betydning at også arabiske og muslimske land inngår i
koalisjonen mot internasjonal terrorisme. Vi må gjøre vårt ytterste for at de
forblir der. Det er i denne sammenheng avgjørende å få fram at våre
motstandere er terroristene og deres støttespillere, og ikke Islam eller
muslimer. Striden står mot dem som utnytter religionen som påskudd for
kriminelle handlinger - samme hvilken religion det dreier seg om.
Vi
har alle et ansvar for å unngå at vi her drives inn i en slags moderne
religionskrig. Regjeringen har derfor tatt initiativ til en løpende dialog med
islamske religiøse og politiske ledere i Norge. Utenriksdepartementet hadde
senest i formiddag et møte med pakistanske representanter i Norge om blant
annet dette.
Det bør ikke være noen
tvil om at terroranslagene vi har vært vitne til i New York og Washington vil
innebære et tidsskille i både amerikansk og internasjonal politikk.
Jeg tror vi gjør klokt i
ikke å undervurdere de reaksjoner terroranslagene har vakt i den amerikanske
befolkning og blant amerikanske politikere. Anslagene oppfattes som den verste
tragedien i USA siden angrep på Pearl Harbor og innebærer det største tap av
amerikanske liv i en enkelthendelse siden den amerikanske borgerkrigen.
På samme måte som
angrepet på Pearl Harbor førte USA inn i Den andre verdenskrig og en aktiv
global rolle, tror jeg at vi vil se at terroranslagene mot New York og
Washington vil ha langsiktige virkninger for USAs globale engasjement.
Etter Pearl Harbor
igangsatte USA arbeidet med å bygge opp en global koalisjon for flernasjonalt
samarbeid. FN var en amerikansk idé. Like viktig som å vinne krigen var å
bevare freden og demme opp for kommunismen.
Mange i Europa har de
senere år vært bekymret for at USA påny skal velge å gå inn i seg selv i
stedet for å videreføre sin ledende rolle i det multilaterale arbeidet. Etter
terrorangrepene ser vi at USA igjen engasjerer seg aktivt internasjonalt og
velger å bygge opp en internasjonal koalisjon mot terrorisme.
Amerikanernes
økte engasjement har allerede skapt muligheter for nye åpninger i flere fastlåste
konflikter, herunder i Midtøsten, selv om det er usikkert i hvor stor grad
partene vil evne å utnytte disse.
Vår målsetting må
uansett være å utnytte den unike muligheten som har oppstått etter tragedien
i USA til å styrke det internasjonale samarbeidet og arbeide for globale løsninger
på felles problemer.
Terror må møtes med
fasthet og besluttsomhet overfor gjerningsmennene og deres støttespillere.
Dette er imidlertid ikke nok. Vi må også fortsette å rette søkelyset mot de
underliggende årsakene til terrorisme, slik som nød og fattigdom, intoleranse
og fanatisme.
Kampen mot terrorismen er
i sannhet en global kamp. Intet land er så stort at det er usårbart. Intet
land er så lite at det ikke kan utnyttes av terroristene og deres bakmenn. Bare
gjennom effektivt internasjonalt samarbeid kan vi slå terrorismen tilbake.
Kampen vil utvilsomt bli både
krevende og langvarig. Det som står på spill er imidlertid intet mindre enn våre
demokratiske samfunn slik vi kjenner dem i dag. Kampen må være målrettet og
effektiv, og må føres uten å undergrave de verdier vi tror på og som
demokratiet og rettsstaten skal forsvare.
Det vil være det beste
minnesmerke vi kan reise over dem som så brått ble revet bort tirsdag 11.
september.
__________________________________
Last ned
Alle rettigheter: Oslo Militære Samfund Myntgaten 3,
0151 Oslo - Ansvarlig redaktør: Kommandørkaptein Tor Egil Walter - Formann Oslo
Militære Samfund
Webmaster: Stig Morten Karlsen