Foredrag
i Oslo Militære Samfund
17. januar 2000
NORGES
NYE STRATEGISKE SITUASJON.
ved
Jon Bingen
Europa-programmet.
Innledning.
Den kalde krigen sluttet for ti år siden. Det fikk konsekvenser få
hadde tenkt seg. Geopolitiske, sosiale og økonomiske omveltninger
skapte nye euro-atlantiske og eurasiatiske statssystem og andre makt
og lederskapsforhold innen nye institusjonelle hierarki. For Norges
vedkommende førte omveltningene til umiddelbare og vesentlige
forbedringer. Faren for å bli trukket inn i en supermaktskonflikt
opphørte. Den faktiske evne til militært å følge opp eventuelle
fiendtlige intensjoner mot Norge, mener man vil forbli beskjeden i ennå
lang tid. Norges og våre nordiske naboer er angivelig gått fra å være
importører til å bli eksportører av sikkerhet. Gamle og nye
allianser skal sikre oss evne og ryggdekning som lokale
”ordensmakter”, slik vi skal understøtte disse i tilsvarende
operasjoner regionalt og globalt. Dette foredrags målsetting er å
problematisere slike perspektiv. De baserer seg, etter undertegnedes
mening, på en utilstrekkelig forståelse av den seneste utviklingen i
Europa, i de transatlantiske forbindelser og av internasjonal
politikk, diplomati og strategi prinsipielt.
Historiens slutt vs. Historiens tilbakekomst.
Den kalde krigens avslutning ble lansert i akademisk som politisk
diskusjon som ”Historiens slutt”. En uvanlig blanding av
opplysningstidsfilosofi, klassisk liberalisme, tidlig romantikk og
”dialektisk predeterminisme” proklamerte historiens slutt, rommets
eliminasjon, statenes svinnen og en ny evig fred i den kalde krigens
”vestlige verden”. De amerikanskledede system av militære
allianser, monetært og handelspolitisk samarbeide ble et globalt
”kosmos”, tidvis konfrontert med den øvrige verdens kaos og
utstyrt med hypotetiske imperativ til å gripe inn når situasjonen
ble for ille, eller ved fare for at tilstander i kaos kunne smitte
over til og ødelegge den kosmiske harmoni.
I ettertid virker årene fra 1948 til 1990 som en tid med en påfallende
stabilitet, all dramatikk til tross. Den økonomiske vekst var jevnt
stigende gjennom flere tiår, man snakket om at kapitalismen var blitt
”krisefri”. De internasjonale makt og lederskapsforhold forble de
samme. Enhver endring i europeisk geopolitikk, utvidelse av allianser
el. var utenkelig og de politiske regimer viste seg bemerkelsesverdig
stabile i vest, med de samme partier som konkurrenter om
parlamentariske flertall og den politiske makt, og håndterbar i øst,
om nødvendig med militære midler. Så, selv om tiden selv ikke
oppfattet seg som stabil, så fant all dramatikk sted innen den
euro-atlantiske geopolitikk som De første og andre verdenskrig hadde
skapt og et institusjonelt system sentrert rundt de to supermakter.
Intet kunne rokke ved dette på grunn av atom-avskrekkingens og det
nukleære rustningskappløps logikk og dynamikk.
Det kunne bli uro i Øst-Berlin, Polen, Ungarn og Tsjekkia, de Gaulle
kunne innlede en fransk V. Republikk, men USA og Sovjet forble
systemgiverne og garanterte systemets kontinuitet. Denne vel femti åriger
system-stabilitet har overbevist om at en slik er det normale, mens
dynamikk, kontinuerlige omveltninger og usikkerhet er det unntaksvise
og unormale. Det er, på den annen side ikke oppstått nye system,
institusjoner, makt og lederskapsforhold som innebærer en
systemstabilitet som Den kalde krigens. Ingen enkeltstat, allianse,
multilateral eller overnasjonal institusjon har evne, - eller
legitimitet i sine respektive stater, i det internasjonale system av
stater, enn si ingen institusjon har en kapasitet eller formelle og
reelle beføyninger -, til å lede slik supermaktene strukturerte Den
kalde krigens verden. Det internasjonale system er blitt mer
kompetitivt i alle sine dimensjoner, de indrepolitiske, de økonomiske,
diplomatiske og strategiske. I prinsippet er enhver aktør overlatt
til seg selv med et større ansvar for egen eksistens, utvikling og
sikkerhet. En svært relativ stabilisering vil forutsette at alle
toneangivende aktører føler, har evne til og oppfyller dette ansvar
på en for seg og for systemet ansvarlig måte. Ingen
”systemautomatikk” tilsier at så vil skje. Det er her vi er
prisgitt ”subjektive” prosesser, dvs. de toneangivende og mindre
toneangivende, men likevel strategisk viktige, lands indrepolitiske
liv.
Politikk, diplomati og strategi er blitt av større, ikke mindre,
betydning. De er alle blitt mye mer konsekvensrike. Det internasjonale
systems maskevidder er blitt større og trådene tynnere. Vi har ikke
forlatt Historien eller planeten Tellus. Tvert om har vi forlatt det
frysekammer Den andre verdenskrigs utfall brakte oss inn i. Nå
befinner vi oss atter under Historiens tidvis stekende sol og heftige
vindkast.
Fra bipolaritet til stormaktstriangel:
Norge og Nordens økte strategiske betydning.
Omveltningene i Nord-Europa vakte liten internasjonal oppmerksomhet.
Fraværet av dramatiske rivninger blant de nordiske land og deres
suksess, siden midten av 1930-årene, med høy sosial integrasjon,
stor politisk stabilitet og økonomisk effektivitet, har skapt
inntrykket av ”modellsamfunn” i utkanten av Europa som historien.
De nordiske samfunn er på mange måter bemerkelsesverdige, men vi har
aldri vært i ”historiens utkant”. Nord-Europas betydning i
europeisk og euro-atlantisk strategi og økonomi har lenge vært større
enn de nordiske staters diplomatiske osv. tyngde.
Det er svært lenge siden vi alene har kunnet bestemme vår skjebne, -
om vi skulle ha krig eller fred. I Norden hentet de fremvoksende
stormakter strategiske råvarer, som gjorde deres stormaktsstilling
mulig. Fra Norden har man kontrollert strategiske komunikasjonsårer
og influert på det østlige sentraleuropas geopolitikk og de
europeiske som de eurasiatiske makt- og lederskapsforhold.
I årene 1989 og 1990 gjennom opplevde også Nord-Europa en
geopolitisk revolusjon. De baltiske sovjetrepublikker ble selvstendige
stater. Polen mistet de reelle suverenitetsbegrensninger det
sovjetiske nærvær innebar. Det samlede Tyskland innebar én tysk Østersjøkyst.
Diskuterte man på kontinentet om avviklingen i Den kalde krigen
brakte det delte Europa ”fra Jalta” til opphør, eller om oppløsningene
av den tsjekkoslovakiske og den jugoslaviske føderasjon ikke var
slutten på Versailles-fredens sentraleuropeiske system, så ville
ingen av disse epoke-inndelinger være dekkende for omveltningenes
konsekvenser lenger nord. De nordiske staters Østersjø-diplomati og
Russlands tilbaketrengning fra Østersjøen ”reverserte” det
nordiske subsystem av stater etablert i Wienerkongressen etter
Napoleonskrigene! Selvsagt vendte man ikke tilbake til det 18. århundre.
Derimot fikk Nord-Europa tilbake den klassiske stormaktstrekant som
umiddelbar omgivelse, med store aktører vest, syd og øst for de
respektive stater med tunge interesser i Norden selv og i europeisk og
globalt diplomati for øvrig. I Vest har den til enhver tid rådende
flåtemakt vært den toneangivende aktør, i øst har de forskjellige
utgaver av ”den russiske gåte” angitt tonen, og i sør har de
varierende kontinentale maktsentra og allianser dirigert musikken.
Under Den kalde krigen dannet Norden en flanke i den interkontinentale
konfrontasjon og maktrivalisering mellom det Mackinder i sin tid
betegnet som ”The World Heartland” og ”World Island”, mens det
europeiske ”Rimland” spilte en heller underordnet rolle. Etter Den
kalde krigen er Norden blitt den del av verden hvor ”the Heartland”,
”The Rimland”, (her det europeiske kontinent), og ”The World
Island” kommer i nær sagt ”fysisk berøring”. Ingen enkelt
nordisk stat, eller noen nordisk allianse, har siden 1815 vært i
stand til å utbalansere en eller flere av de tilgrensende stormakters
interesser eller strategiske innflytelse i regionen. Blant de
omkransende stormakter ble det en uskreven lov, at ingen av dem skulle
være regionens eksterne hegemon, like lite som noen nordisk stat
skulle være en lokal.
En pasifisering av det nordiske subsystem av stater forutsetter en
pasifisering av de europeiske og euro-atlantiske forbindelser og av
hele den nordlige halvkule. Russland som eurasiatisk makt og dets
rivalisering med den til enhvertid rådende flåtemakt skapte
strategiske kontinua fra Nordkapp til Svartehavet og det østlige
Middelhav, fra Stadlandet til Den koreanske halvøy. Intet ved de
seneste omveltninger har endret ved dette. Spesielt Norges strategiske
situasjon er heller blitt ytterligere ”globalisert”. Som Europas
nest største produsent av naturgass, og verdens nest største eksportør
av rå-olje, spiller vårt land en rolle i verdensøkonomien som overgår
vår politiske tyngde og diplomatiske gjennomslagskraft. Slik vi også
inngår i energiens globale geostrategi. Begynner man å utvikle
naturgass på russisk kontinentalsokkel i Barentshavet, vil
Nord-Europas rolle som produksjons- og transittområde av energi tilta
ytterligere.
Mens det ”øvrige Europa” i økende grad er blitt europeisert ved
de trans- eller multikontinentale imperias avvikling, ( nå senest det
russiske i Sentral-Asia), og ved USAs hegemoniale innflytelses
reduksjon og Russlands imperialiums oppløsning, forblir de nordiske
land, - og Norge i særdeleshet -, værende i globale strategiske
kontinua i hvilke de europeiske stormakter,- eller allianser blant
disse -, er fraværende. En krise i Det fjerne Østen kan, - for
stormakter som Frankrike og Storbritannia -, bli et spørsmål i deres
diplomati som faste medlemmer av FNs Sikkerhetsråd. Tyskland, Italia
og Spania kan tenkes involvert om de to foran nevnte finner det
hensiktsmessig, eller om den felles utenrikspolitikk får en viss
effektivitet, men fortsatt med henblikk på en FN-sammenheng. For
Norge vil FN-diplomatiet ikke være det første av betydning.
Problemet for oss vil være endret sjømilitær aktivitet i våre
umiddelbare farvann. I det 21. århundre vil atlantiske eller globale
kriser bli europeiske i Norden, - og i Norge spesielt -, selv om
europeiske stormakter ikke er involvert.
En lærdom fra det forrige århundres historie ble, at europeiske
kriser kan bli atlantiske i Norden. Få er villige til å se for seg
andre årsaker til europeiske kriser, enn en fornyet fare for en
russisk kontinental dominans eller en trusel om russisk ekspansjon i
Øst- og Sentral-Europa. Det ene som det andre scenario virker
usannsynlig gitt Russlands betydelige indre problem og avhengighet av
stabile forbindelser til sine tilgrensende stormakter eller allianser.
Det motsatte kan være vel så sannsynlig. Sentral- og Vesteuropeiske
stormakter utvikler et diplomati med det mål å innvirke på østeuropeisk
geopolitikk, landenes institusjonelle tilknytning og de regionale
maktforhold. Skaper dette en krise mellom Russland og de øvrige
europeiske stormakter, vil krisen bli atlantisk i Norden.
Det 21. århundres transatlantiske forbindelser.
Siden Tysklands nederlag i 1945 har de transatlantiske forbindelser
blitt normert av den sovjetisk-amerikanske rivalisering. Hvilket gjør
at vi har problem med å tenke oss rivaliseringsforhold mellom andre
aktører over Atlanteren enn Sovjet, Russland og USA. Kriser og
konflikter oppstår i vårt perspektiv, bare mellom stater med
radikalt forskjellige økonomiske system, normative orienteringer og
politiske regimer. Andre transatlantiske forhold enn de
amerikansk-sovjetiske, eventuelt amerikansk-russiske, vil være
komplementære og kompetitive i utelukkende kommersiell forstand.
Ved inngangen til det 21. århundre er Russland en lite relevant
utfordrer til USA som ”ensom supermakt”. Det vil, med ettertankens
hjelp, kunne vise ikke å være så mange ”friksjonsflater” mellom
USA og Russland i det nye globale makthierarkiserings-diplomati.
Russland kan ikke etablere økonomiske system alternative til USAs
”globalisering”, enn si bidra til å etablere regelverk eller
institusjonelle forhold som oppfattes som en begrensning av amerikansk
handlefrihet, økonomisk eller diplomatisk. Den russiske rubel vil
ikke på lenge, om noen gang, bli en troverdig konkurrent til den
amerikanske dollar som internasjonal tilfluktsvaluta. Russlands
maktprojiseringsevne utenfor den tidligere Sovjet-Union vil være
begrenset i lang tid. Skal russerne lykkes i å modifisere den
”monopolære verden”, - uansett et svært relativt begrep, skapt på
bakgrunn av den kalde krigens forståelse -, er man avhengig av å
finne allierte som er mer effektive enn dem selv økonomisk,
handelspolitisk, diplomatisk og militært. I slike allianser vil
russerne risikere å måtte spille ”annenfiolin”. I så fall, blir
de neppe spesielt solide.
En allianse av flere, øvrige europeiske stormakter vil, derimot, med
økende effekt kunne by amerikanske interesser og ambisjoner
konkurranse og motstand. En felles valuta i EU som i rimelig grad når
sine mål innebærer radikale endringer i det internasjonale
finanssystem, og vesentlig andre betingelser for det amerikansk
utenriks- og forsvarspolitikk, ikke minst pga. presidentens
innenrikspolitiske handlefrihet, idet han i økende grad må
finansiere sin utenriks- og forsvarspolitikk ved skattlegging. En
felles sikkerhets- og utenrikspolitikk for de toneangivende
kontinentale stormakter vil i første omgang føre til et enda mer
redusert amerikansk militært nærvær i Sentral-Europa, og trolig en
like redusert politisk og diplomatisk innflytelse. I neste omgang vil
det åpne for en økt europeisk konkurranse mht. amerikanske
prioriteringer i de europeiske nærområder fra Nord-Europa til Midt-Østen,
Maghreb og Afrika. Mot slutten av den 20.århundre skapte man
folkerettslig presedens for bruk av militære instrument i et slikt
interessediplomati, om enn med andre normative referanser, utenom Den
kalde krigens formelle sanksjonsorgan, FN. Ved det 21. århundres
innledning er de dertil nødvendige militære og andre instrument
under etablering.
Med andre ord Atlanteren vil igjen bli større langs andre allianse-
og konkurranseforhold. Nye transatlantiske kompetitive relasjoner vil
ikke finne sted mellom ”antagonistiske samfunnssystem” som det het
under Den kalde krigen.
De verdimessige grunnlag vil ikke fortone seg vesens forskjellige. Det
vil ikke være en territoriell, politisk eller ideologisk
”eksistenskamp”, men snarere en rivalisering om ”komparative
fordeler” i konkurransen om det globale bruttoprodukts fordeling og
om diplomatiske og politiske fortrinn med hensyn til dette.
Innflytelse og eventuelt lederskap i institusjoner, og de forskjellige
institusjoners effektivitet og hierarki vil være i diplomatiets
fokus. Privilegert adgang, formalisert eller de facto til markeder og
ressurser, vil være i det strategiske fokus. I dette diplomati vil
den militære komponent bli viktig, men helt annerledes enn de siste
tiår. Kjerne- og masseødeleggelsesvåpen vil være mindre relevante.
Et territorielt mobiliseringsforsvar vil miste sin betydning for de
toneangivende aktører. Militær kapasitet, evne og vilje til dens
bruk, definerer alliansers faktiske hierarki og styrkeforholdet mellom
de konkurrerende parter. Om nødvendig skal militær makt sikre
kontroll eller relevant innflytelse over begrensede territoria og
mindre politiske enheter. Det overordnede mål er å være den
faktiske premissgiver for tvistløsninger i begrensede konflikter, når
dette ansees tjenlig eller å romme et politisk, økonomisk eller
strategisk tilstrekkelig stort gode.
Fremtiden by på interessante paralleller til deler av det 19. århundres
diplomati og strategi. Aktørene vil være andre, men spillet romme
mange likheter. Definisjonen av en stormakt vil ikke gis av antallet
kjernevåpen, men ens faktiske evne og rolle til å være en
ekstra-regional og gjerne transregional aktør. USA vil utvilsomt
forbli den viktigste aktør i den utstrekning landets ledelse viser
seg i stand til å legitimere og finansiere et fornyet omfattende
globale militæret engasjement, medregnet de uvegerlige tap av
menneskeliv. Russland vil forbli en eurasiatisk transregional aktør.
Stormaktene i EU har som ambisjon å bli den regionale ordensmakt på
det europeiske kontinent og en transregional aktør i sine nærområder.
Ikke-europeiske stater, som Iran, Kina, India, Indonesia og kanskje
Japan, blir regionale og transregionale aktører av tilsvarende
karakter. Australias intervensjon i Øst-Timor uttrykker at også de
har slike ambisjoner. USAs enestående posisjon består i være den
eneste som har en ambisjon og mulighet til å være en toneangivende
aktør i forskjellige subsystemer og dermed den globale aktør. Det
kan være tvilsomt om amerikanerne lykkes i dette. Under alle
omstendigheter vil USA i økende grad vil være avhengig av allierte
innen de forskjellige regionale system.
En bruk av militære midler ut fra slike diplomatiske hensikt, har
alltid skapt konsensusproblem i samfunn med en relativt fri
meningsdannelse og en mer eller mindre organisert opinion, da den
militære innsats som regel ikke kan begrunnes ut fra et nasjonalt
truselsperspektiv. Disse behov er blitt forsøkt dekket i samfunn uten
almen stemmerett ved å angi mål som bekjempelse av slaveri,
sivilisering av barbarer, den hvite manns byrde, og rasemessige
overlegenhet. Ved inngangen til det 21. århundre spiller demokrati,
markedsøkonomi og menneskerettigheter tilsvarende funksjoner i
samfunn med almen stemmerett og organiserte opinioner. Det vesentlige
er, at vi er gått inn i en tid, da konvensjonelle militære styrker
igjen er blitt et operativt instrument allerede i aktiv bruk i den
globale maktrivalisering. til forskjell fra vår umiddelbare fortid.
Under Den kalde krigen skulle de militære styrker i Europa anvendes
til forsvar av territorium i en eksistensiell kamp med en ideologisk
fiende under en konstant trusel om at deres bruk ville utløse en
atomkrig.
Under den kalde krigen var alle relevante militære styrker normert av
blokkonflikten og den nukleære konfrontasjon. Andre diplomatiske spørsmål
lot seg ikke militarisere. I dag blir det militære instrument brukt i
stadig flere lands diplomati. Blant disse finner man også Norge. Vårt
ønske om å bidra til europeiske stormaktsalliansers fredsbevarende
og fredsopprettende aktiviteter er ikke motivert av potensielle
trusler mot eget territorium og eksistens, men for å oppnå et
politisk-diplomatisk gode; et nærmere samarbeide med et europeisk
stormaktsdirektorat.
Avslutning.
Norge og de nordiske land ikke har fått en ”redusert strategisk
betydning”, men en annen strategisk omgivelse.
Vår betydning i euroatlantisk, europeisk og global strategi har økt
innen en mer sammensatt stormaktsomgivelse og et langt mer komplekst
og kompetitivt internasjonalt system. Et lite land med store ressurser
og høy almen geostrategisk verdi lever utsatt og tidvis meget farlig.
En sviktende evne hos oss selv til å kunne håndtere alle situasjoner
og utfordringer på en sindig og adekvat stabiliserende måte, vil
ikke bare bli ubehagelig for oss selv, men vil skape problem i våre
omgivelser og deres stormaktsrelasjoner generelt. Verdien av våre
”assets” vil være stor for samtlige. Vår mulighet vil ligge i å
bruke deres interesser hos og ved oss til vår fordel og avstemme dem
på et slikt vis, at det ikke virker provoserende eller unødig
diskriminerende for noen. Dette vil fordre at Norge besitter en militær
kapasitet som, - alliert med den største av omgivelsenes stormakter
-, er tilstrekkelig til at andres bruk av militær makt avskrekkes.
Norge vil alltid trenge allianser. Vår egen evne vil alltid være for
ringe, vår strategiske betydning og våre stormaktsomgivelser tatt i
betraktning. Men hvilken alliert kan avhengige av konflikt, av de rådende
styrkeforhold under krisen og vår lenge forberedte beredskap.
Dimensjoneringen av det fremtidige norske forsvar kan ikke skje på
bakgrunn av én bestemt trusel. Vårt forsvar må være i stand til å
fungere som den ”avgjørende tredje” mht. kriser og
stormaktskonstellasjoner i våre områder. Den alliansen vi inngår må
skape et styrkeforhold lokalt, som gjør andre konflikters eskalering
til bruk av militær makt her, lite hensiktsmessig, og til at en lokal
krise ikke fører til bruk av militær makt . Det norske forsvar må være
så sterkt at våre allianseopsjoner er flest mulige. Blir vi for
svake reduserer vi vår relevans som allierte og andres sannsynlige
innsats for å avhjelpe vår situasjon. Vi må ikke komme dit, at den
vi helst var alliert med, anser det for å være et for tungt løft å
ha allianseforpliktelser med oss, hos oss. Et utilstrekkelig norsk
forsvar gjør en kritisk utvikling i vårt områder til umiddelbare
stormaktskriser. I en slik krises løsning, vil trolig store deler av
”regningen” få en norsk adressat.
Å sikre seg at man har det til enhver tid rette forsvar er en meget
stor og under alle forhold kontinuerlig utfordring. Det er meget
enkelt å få et inadekvat forsvar. Vår nye omgivelser forplikter.
Uklare forhold i et Nord-Europa av økt strategisk betydning,
stabiliserer ikke et allerede påfallende dynamisk Europa.
Takk for oppmerksomheten!
__________________________________
Last ned
Alle rettigheter: Oslo Militære Samfund Myntgaten 3,
0151 Oslo - Ansvarlig redaktør: Kommandørkaptein Tor Egil Walter - Formann Oslo
Militære Samfund
Webmaster: Stig Morten Karlsen