I virkeligheten er en kulturs rikdom også spillet mellom forskjellige stilarter. Dette får stå som et postulat, fordi en utredning kanskje ville kreve større plass enn et forord naturlig kan gi. Her er bilder av vernernes stil, og hvilket historisk billedmateriale. Det starter merkelig nok med Platons lære og vernestand i én person, krigerpresten Kjeld Stub, der under sitt lærde krigerliv i ungdommen hadde møtt selveste Richelieu.

Med Norges Alkibiades, feltmarsjal Ulrik Frederik Gyldenløve, er vi inne i den typiske militære franske klassisisme, europeeren og Norgesvennen, Gylden­løve-feidens seirende øverstkommanderende. I samme stilart den store festnings­bygger - feltmarsjal G. W. Wedel Jarlsberg, den første Wedel i Norge, en klok, rolig og rettsindig type. Sønnen Erhard tydeligvis forfinet, oppdratt i fransk krigstjeneste med korrekt avansement fra oberst ved dronningens livgarde til general og sjef for den norske felt arme i 1716. Så portrett av den mer borgerlige hans Ernst von Tritzschler, skipsreder og trelasthandler i stor stil, en av Chri­stianias rikeste menn. Vakre og sjelfulle trekk har den store Tønne Huitfeldts sønn generalløytnanten Henrik Jørgen, mens Michael von Sundt, stamfaren til militærfamilien Sundt, er overlevert oss i litt alminnelige krigertrekk og i litt alminnelig krigerutstyr.

Vi får nå også et militær rokokko. General Gustav Grüner var sønn av en diplomat, også selv diplomat ved siden av militæryrket. Diplomatiet er også bevart i det flotte militærportrettet. Mer alvorlig rokokko er generalmajor Scheels ide etter P. Als vakre original, mens vi ser generalmajor Carsten Sibbern i den svenske maler P. L. Dykmanns karakteristikk som en av tidens faste godseier­typer. Rokokkoens mer lettsindige militære representanter ble generalene Frederik Wedel Jarlsberg og Valentin Huitfeldt, som begge hadde sine pengevanske­ligheter, hva kanskje også rokokkoportrettene delvis antyder.

Merkelig borgerlige er nå en gruppe portretter, skjønt de er militære gode nok. Blant disse det kraftige portrett av bondegutten, generalmajor Theodor Christiantian Krohg - stamfar til den kjente Krohg-familien, og det enkle, stillferdige bilde av prestesønnen, generalmajor Tobiesen. Enkle militærtyper synes også etter portrettene generalmajorene August von Wackenitz og Hans Holst å ha vært, dog med hele sin militære løpebane i beste orden.

Fremtrer så slekten fra 1814 - Napoleon-tidens, Carl Johan-tidens militære heros-tid, samtidig med en begynnende besteborgerlighet. Nettopp denne mot­setning preger også bildene. Vi har Carl Johan i empirens fulle pontifikalier, den franske marsj al, grunnleggeren av et nytt dynasti, som satte inn med helt nye politiske eksperimenter, en ny nordisk union og en ny svensk innstilling til Russ­land. Vi har hans generaler og statsråder, generalmajorer, generalløytnanter og generaladjutanter, stramme militære med stor æresfølelse, ofte både meget beleste og beskjedne, men med sine meningers mot - også like overfor Carl Johan. En rekke portretter forteller om disse menn. Vi har typer fra den beleste, mer still­ferdige generalmajor Jacob Schilling til den stramme generalløytnant Arenfeldt, fra kadettenes store oppdrager generalmajor Hegermann på Jacob Munchs berømte portrett, til generaladjutant J. B. Krohgs langskjeggede, landlige type. Vi må huske på at bak empirens stramme masker levet også familien på Gilje sitt klas­siske militærliv. Et nytt martialsk innslag er generalmajor Erik Ankers store knebelsbart, mens hoffmannen, general og hoffmarsjal Ferdinand Wedel Jarls­bergs portrett har noe reservert fornemt og Kaltenborns noe lunt militærviten­skapelig over seg.

Det er vel umulig å få to generasjoners forskjell mer bestemt markert enn ved portrettene av Carl Johan og Oscar I. Hvilket bilde av en romantisk eventyr­prins, nesten dandy, damevenn, storskandinav. På de forskjelligste områder vokste nettopp i hans tid frem et nytt Norge, i portrettkunsten ofte skildret av maleren Gørbitz. Dog stort sett beholder militærportrettene sin gamle karakter. Blant våre norske storskandinaver var generalmajor Olaf Rye, som falt ved Fredericia. Se på portrettet og De forstår at falt en tapper mann i kampen for sitt land, sa man under krigen bare at han gikk «til Ryes brigade». Og generalmajor Frederik Schleppegrell forstår De av portrettet sto fast og ubøyelig der han sto. Det var han og hans stab som holdt stand ved Isted. Stabssjefen og tre adjutanter falt og generalen døde dagen etter av sine sår. Men staben sto. Også dette bilde taler om mannen. Det samme gjør Ballings fra 1852 av hans adju­tant Hans Helgesen, et realt mannfolk fra Oslo, som sto ved hans side ved Isted. Litt senere ble han den berømte erobreren og forsvareren av Fredrikstad i Slesvig.

Og militærslektene stabiliserer seg, hvilket også viser seg på flere av bildene, som ofte får et noe ensartet preg. Men stadig disse samme markerte typer. Vi kommer så inn i Carl XV.s tid, isprengt med typer av mer gemyttlig karakter, også enkelte mer fantastiske.

Så følger Oscarstidens generaler, som vi eldre husker omgitt av en del legende­dannelser, som pekte både på betydelig militær begavelse og på den spesielle form for militær humor, åndsnærværelse og slagferdighet, som kjennes fra moene. En husker historiene om dem når en ser portrettene, husker dem til daglig fra Carl Johan eller fra selskaper, enn også fra kortspill eller i fulle pontifikalier ved offisielle tilstelninger. Og bildene passerer forbi - generalene Nyquist, L'orange, Mellbye, Krohn, Morgenstierne, Klingenberg, Ole og Hakon Hansen. Vi har de forskjellige fagmilitære, ingeniørgeneralen Boyesen, landmåleren major Ræder, våpeneksperten oberst Krag, den nyere tids noble militæroppdrager oberst Tønnesen, idrettsmannen og krigeren oberst Angell, den rikt begavede paradoksale oberst Abildsgaard.

Fra 90-årene av våknet under unionsstridighetene en ny militær ånd, og der­med får vi en rekke bilder av utpregede militære vernere. Den førte til det dypt menneskelige og for mange offiserer vanskelige konfliktspørsmål mellom fedre­landsfølelsen og den gamle militære edsbundne kongetroskap. Fast og sikkert holdt generalløytnant, statsråd Olssøn i forsvarsdepartementet tøylene i sin hånd. Hele skikkelsen innga tillit, hva portrettet klart nok viser. Nær ham sto general Strugstads mandige type, Ræders fornemme, Bulls intellektuelle.

Dermed er vi inne i Kong Haakons tid. Flere av hans generaler har tjent like lenge under Kong Oscar Il som under ham. Den militære ånd fra 1905 dabbet så atskillig av, for under første verdenskrig å reise seg i general Holtfodts vakre og sterke personlighet. Hans bilde vil stå som et manende symbol for alt hva begrepet vernere innebærer av etiske krefter. ”Jeg hadde mot”, sier Egil Skallagrimsson, «til å ville det jeg ville». Han fikk også nasjonen til å ville det han ville, og deri lå hans storhet. Omkring ham grupperer seg bildene av for­skjellige generaltyper. Spørcks bevisste holdning og lune smil, Ryes intelligente og vinnende vesen, den vakre og dyktige generalmajor Melhuus og odelsgutten fra Trøndelagen, generalmajor Aavatsmark, administrator, dyktig i alle de mange offentlige verv som ble lagt på hans brede skuldrer. Med portrettene av kong Haakons ranke skikkelse og Kronprins Olavs sikre ungdommelige mandighet avsluttes ikke dette verdifulle portrettgalleri - snarere begynner et nytt, som etter hvert må bygges ut. Hva det gjelder er å være stor i de avgjørende øye­blikk i livet. Kong Haakon var stor i et avgjørende øyeblikk i vår nasjons liv, hvor der ble stillet de største krav til dømme-, handle- og viljekraft. En ny periode i vårt lands historie innlededes med siste verdenskrig. I 125 år hadde vi hatt fred. Nå ble de militære stillet overfor helt nye oppgaver. Nye menn dukket opp, andre forsvant. Der ble en omvurdering på mange områder, også på de rent militære. Dette har også satt sine første spor i portrettsamlingen. Vi har portrettet av oberstløytnant Lars Dannevig, den helstøpte militær som forsvant i et gestapohull, det dystert alvorlige portrett av generalmajor Erichsen, som ledet forsvaret av Askim-avsnittet og tilbaketoget inn i Sverige. Oberst Hertzberg falt under Elverums bombing. Og til slutt generalmajor Fleischers tragiske skikkelse, som i mange retninger symboliserer det sterkeste, mest hand­lingsdyktige i motstandsbevegelsen. Det blir nå oppgaven å komplettere denne verdifulle samling, skape et «vernernes rom» fra 1940-45, mennene som med Kong Haakon og Kronprins Olav var med å bygge ut hans valgspråk fra 1905 ­Alt for Norge.

Christinedal januar 1950.

-----------------------------------------------------------------------------

Alle rettigheter: Oslo Militære Samfund Myntgaten 3, 0151 Oslo - Ansvarlig redaktør: Kommandørkaptein Tor Egil Walter - Formann Oslo Militære Samfund

Webmaster: Stig Morten Karlsen